vinterlandskap mann sitter på isen

Å få påvist diabetes ble et slag i trynet

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!

Det tok ikke mange minutter før jeg knakk sammen i tårer den morgenen jeg fikk påvist diabetes type 1.

På en måte var jeg lettet over endelig å få en bekreftelse på hvorfor jeg hadde vært i så dårlig form de siste månedene.

På den annen side trodde jeg dette betød slutten på alt. Slutten på fotball, slutten på god mat, godteri og sjokolade som jeg også var så glad i.

En av mine første tanker var at dette nå er en begynnelse på et nytt liv med uendelig mange vonde sprøytestikk, en streng diett og et fryktelig redusert liv. Men er det slik det er å ha diabetes?

HELDIGVIS IKKE! Men, å få diabetes ble et skikkelig slag i trynet.

Jeg følte at livet ga meg juling midt i en periode hvor alt fungerte på en god måte.

LES OGSÅ: Veien til et sunnere liv

Nytt liv

Jeg hadde akkurat kommet godt i gang i Trondheim, kommet meg over flytte-sjokket, og begynt å gjøre det bra på fotballbanen. Jeg husker jeg hadde min absolutt beste periode fotballmessig den høsten før jeg ble syk. Det fløt ordentlig godt. Og selv om det var en lang vei fra Rosenborg juniorlag til A-lag, så begynte jeg allikevel å øyne et håp om å nå drømmen.

Motivasjonen var til stede og livet var rett og slett på topp. Jeg hadde fått utrolig mange nye venner. Jeg hadde kjæreste, gjorde det bra på skolen og følte jeg levde så godt som bekymringsfritt.

Klart jeg savnet familien og alle som var rundt meg hjemme, men i og med at jeg hadde så mye å bedrive tiden med, rakk jeg ikke å tenke så mye på det.

Men så er det sånn da, at livet er ikke bare solskinn og en dans på roser. Det er også utrolig slemt noen ganger, og det kommer til å gi deg skikkelig juling på det absolutt dårligste tidspunktet. Akkurat slik følte jeg det den dagen jeg fikk påvist diabetes.

LES OGSÅ: I dag lever jeg akkurat som en som ikke har diabetes

Måtte jeg gi slipp på alt og flytte hjem?

Det første jeg husker jeg tenkte handlet om hva jeg nå kunne spise og ikke. Jeg har alltid vært kresen når det gjelder mat, og var utrolig redd for at jeg nå måtte gi opp de få matvarene jeg spiste. Jeg trodde det var slutt på alt som het lørdagsgodt. Og ikke minst trodde jeg også det var slutt på den gode flyten jeg hadde fått i livet.

Det å få påvist diabetes betyr IKKE  slutten på alt som er gøy og alt som er godt.

Jeg våget omtrent ikke å si til diabetessykepleieren at jeg bodde alene på hybel, så ung som jeg var. Da var jeg sikker på at jeg måtte flytte hjem.

På den annen side fantes det noe i livet mitt som var så utrolig mye viktigere enn hva jeg trodde jeg kunne spise og ikke. Var det egentlig mulig å bli profesjonell fotballspiller med diabetes?

“Aldri i livet” tenkte jeg den første tiden. Det var en utrolig tøff vei tilbake på fotballbanen.

LES OGSÅ: Trening med diabetes – Med god planlegging er det meste mulig!

Diabetes ingen hindring!

Jeg mistet vel totalt tre måneder med effektiv trening i oppkjøringen til en ny sesong, i og med at jeg hadde gått syk en god stund før sykdommen ble oppdaget.

Da jeg ga beskjed til trenerapparatet i Rosenborg om at jeg hadde fått diabetes og ikke visste helt hvor lang tid det tok før jeg var tilbake, var responsen at de satset på at jeg var tilbake så fort som mulig, fordi jeg ikke hadde tid til å være ute lenge nå.

Magnus var en lovende fotballspiller da han fikk diabetes. Foto: privat

Jeg var innstilt på akkurat det samme, men samtidig ble jeg veldig utålmodig da jeg fikk den responsen. Selvsagt ville jeg tilbake på det samme gode nivået jeg var på og fortsette utviklingen min umiddelbart. Men jeg måtte også få tid på meg til å bli kjent med en ny versjon av meg selv. En versjon der jeg måtte være min egen bukspyttkjertel. Det sier seg selv at det ikke er gjort på et par dager.

Derfor startet jeg nok opp med å trene og “kjøre på” på fotballbanen litt før jeg egentlig var klar for det.

Jeg visste ikke hva slags blodsukker jeg spilte best med, noe som førte til flere episoder med både følinger og høye verdier som gikk ut over prestasjon og konsentrasjon.

LES OGSÅ: Diabetes er ikke til hinder for å trene, men noen utfordringer er det!

Hva er realiteten – og hva kunne vært gjort annerledes?

Å få diabetes ble med andre ord et skikkelig slag i trynet for meg. Jeg følte at livet ga meg juling midt i en periode hvor alt fungerte på en god måte.

Når jeg forteller om diabetesen min til andre mennesker, er jeg opptatt av å si at det går helt fint an å leve normalt og godt med en slik sykdom. Jeg ønsker uansett ikke å legge skjul på at det har satt meg tilbake – spesielt fotballmessig.

Realiteten er derfor at det å få påvist diabetes IKKE betyr slutten på alt som er gøy og alt som er godt. Man kan stort sett spise det man vil (i normale, moderate mengder) så lenge man lærer seg å regulere det med insulin selv.

Dette var noe jeg fikk tidlig beskjed om på sykehuset, og som jeg også er glad for, sett i ettertid.

Men når det gjelder det å komme tilbake på fotballbanen, skulle jeg ønske jeg hadde vært mer tålmodig. Jeg hadde gått mye ned i vekt, og var nok ikke så frisk som jeg trodde da jeg satte i gang igjen.

Altfor hardt ut!

Jeg tok det heller ikke med ro i begynnelsen. Jeg var besatt av å vise frem at jeg ikke hadde mistet noe av den gode formen jeg hadde før sykdommen. Derimot var det “ut i 100” uten å holde tilbake på noe. Oppskriften på å møte veggen en eller annen gang.

Hadde jeg enda bare vært litt mer tålmodig og gitt beskjed i Rosenborg om at det kommer til å ta tid før jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet hvilket blodsukker og hvilken type mat jeg presterer best med.

LES OGSÅ: Å komme i mål overvinner alt!

Jeg tror alt hadde blir enklere og annerledes om jeg bare lærte de opp litt mer om mine egne behov, nå som jeg hadde en ny sykdom. I stedet for var holdningen min at “alt er bra, og bare behandle meg som før.”

Ikke lat som ingenting

Det er altså ikke alltid det er lurt å late som om alt er som normalt. Ikke vær redd for å si til de rundt deg at du har noen ekstra behov når det gjelder å håndtere diabetesen din, enten det er på skolen, på trening eller i en hvilken som helst annen situasjon.

Du eier din sykdom, og kun du kjenner deg selv best. Vær litt ekstra tålmodig, og vit at du alltid vil lære nye ting om din egen diabetes. Når det kommer til trening lærer i alle fall jeg nye ting om sykdommen min hver eneste dag.

Foto: Privat

LES OGSÅ: Har du diabetes type 1? Dette skjer i kroppen din

Del: