Kostholdsforvirring

Kostholdsforvirring

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Det er nesten sju år siden jeg oppsøkte en ernæringsfysiolog for første gang. I mellomtiden har jeg gjort meg flere nye erfaringer, møtt på nye utfordringer og ikke minst flyttet for meg selv.

Accu-Chek Mobile - Boots

Les del én av Emilies erfaring med kostholdsveiledning her.

Hvor ble det av de gode vanene jeg hadde opparbeidet meg?

Jeg lager fortsatt middager fra bunn og spiser per definisjon sunn mat. Jeg spiser fire måltider om dagen som består av knekkebrød med proteinrikt pålegg, naturell yoghurt med bær og nøtter, salater eller middagsrester.

Men søtsaker midt i uka er en utfordring…

Mat ble etter hvert problematisk

De fire hovedmåltidene i løpet av en dag ser jeg ikke på som noe problem. Men så var det dette med søtsaker da. Det siste året har det sklidd ut på godterifronten.

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg har overspising i flere år vært et stort problem for meg. Jeg er fortsatt ikke «kurert» for dette, men jobber med det hver dag. Overspisingen begynte på ungdomsskolen og ble bare verre jo eldre jeg ble.

Ironisk nok var det etter at jeg fikk mer kunnskap om mat at overspising ble et faktum. Jeg tror det har noe med at bevisstheten rundt mat og kropp ble sterkere, samtidig som jeg nå visste mer om «sunn» og «usunn» mat.

Tok kontakt med veileder for hjelp med kosthold

Jeg føler jeg har kjørt meg skikkelig fast. Det er vanskelig å komme ut av de dårlige vanene. Jeg vet hva som må gjøres, og jeg har mye mer kunnskap om mat og kosthold nå enn tidligere. Likevel føler jeg meg forvirret i jungelen av kostholdsråd som finnes der ute for diabetikere.

På den andre siden er jeg skeptisk til så drastiske endringer. Hva er langtidsvirkningen av et slikt kosthold?

Mange av bøkene som omhandler diabetes tar utgangspunkt i et lavkarbokosthold. Jeg har alltid vært nysgjerrig på denne måten å spise på, da jeg har sett folk rase ned i vekt som nesten ikke bruker insulin. Det må jo være helt fantastisk!

På den andre siden er jeg skeptisk til så drastiske endringer. Hva er langtidsvirkningen av et slikt kosthold? I bøker som omhandler denne type kosthold står det svart på hvitt at karbohydrater er den største fiende for en med diabetes. Det er til og med anbefalt å holde seg unna tomater da de også inneholder karbohydrater.

Til slutt bestemte jeg meg for å kontakte en spesialsykepleier innen diabetes for å rydde opp i mitt noe forvirrede hode.

LES OGSÅ: Lavkarbo til besvær – når kroppen stritter imot

Forventet et fasitsvar

Da jeg tok kontakt med en veileder hadde jeg litt andre forventninger enn forrige gang jeg besøkte en sykepleier. Jeg gikk inn med et ønske om å få et fasitsvar på hva og hvordan jeg burde spise. Jeg så for meg at hun kom til å si; «Diabetes type 1, ja… Da bør du holde deg til et lavkarbokosthold».

Jeg vet ikke hvorfor, men kanskje fordi jeg hadde lest så mange suksesshistorier om diabetikere som hadde kuttet store mengder karbohydrater i kosten.

Min konsultasjonstime hos sykepleieren bød på mange overraskelser. Vi startet med å snakke om hvilke faktorer som påvirker blodsukkeret, og det var  ikke få; psyken, aktivitetsnivå, stress, kosthold og søvn, bare for å nevne noen.

Samtalen vår dreide seg overraskende lite om mat. Vi snakket heller mer om hva jeg kunne gjøre for å spille på lag med diabetesen. Viktigheten av å fokusere på det man mestrer og ikke henge seg opp i dårlige målinger. Minne meg selv på at blodsukkeret påvirkes av mange faktorer.

Det var så godt å snakke med en ekspert som visste så mye om diabetes.  Som spurte meg om hvordan jeg hadde det og som viste stor forståelse for hvordan det er å leve med diabetes.

LES OGSÅ: Hvordan påvirker karbohydrater blodsukkeret?

Der og da skjønte jeg at tankegangen min hadde gått for langt. Å være så ekstrem fungerer ikke for meg.

Innså at jeg hadde en litt ekstrem tankegang

I samtale med sykepleieren klarte jeg å se meg selv utenfra. Her satt en spesialist innenfor diabetes og sa at den jobben jeg gjorde var bra nok og at jeg hadde lov til å kose meg. Det var så befriende å høre en utenforstående person bekrefte at det ikke alltid er enkelt å ha blodsukkeret under ti.

Der og da skjønte jeg at tankegangen min hadde gått for langt. Å være så ekstrem fungerer ikke for meg. Ja, jeg utelukker enkelte matvarer og tenker ofte på hvor mye karbohydrater det var i det eplet jeg nettopp spiste. Men det betyr ikke at jeg trenger å følge et lavkarbokosthold slavisk.

Det å snakke med noen om kosthold var med andre ord til stor hjelp for meg denne gangen også. På tross av at vi ikke snakket så mye om mat. Jeg trengte rett og slett å lufte tankene mine. Snakke med en som forstår…. Vi justerte basaldosen min og hun ga meg mange oppmuntrende ord.

Jeg gikk ut derifra med en betydelig større motivasjon til å fortsette med den jobben jeg gjør og finne tilbake til de gode vanene som jeg vet jeg har!

0/5 (0 Reviews)
Del: