Komplikasjonene du ikke kan se

Mountain
Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!

De fleste kjenner til de fysiske komplikasjonene ved diabetes. Men hva med de psykiske?

De fysiske ekstrabelastningene man kan få ved for høyt blodsukker over tid, er de fleste som har diabetes godt kjent med.

Dette er de såkalte senskadene og kan være alt fra tann- og tannkjøttsykdommer, komplikasjoner med føttene, øyesykdommer og hjerte- og karsykdommer.

Historiene om senskader ved diabetes er mange og alvorlige. Jeg savner allikevel et økt fokus på de psykiske komplikasjonene som kan oppstå ved å få diabetes.

Rett og slett mer fokus på mental helse.

LES OGSÅ: Viktig fokus på mental helse

Tung periode

Jeg gikk litt i kjelleren da jeg fikk påvist diabetes for seks år siden, som jeg har skrevet om i et tidligere innlegg.

Heldigvis hadde jeg en flink diabetessykepleier som hjalp meg raskt ovenpå med alt det praktiske og nye rundt det å ha diabetes.

Jeg fikk raskt forståelse for hvor viktig det er å ha en god HbA1c, og bestemte meg umiddelbart for at jeg IKKE skal utvikle noen senkomplikasjoner som følge av forhøyet blodsukker.

LES OGSÅ: Slå knockout på høyt blodsukker

Derfor utviklet jeg vaner som gikk på å måle blodsukkeret “så ofte som mulig”, uten at det ble sykelig.  Men for å holde blodsukkeret i sjakk i en aktiv hverdag med skole, trening og jobb.

Nå har det seg dessverre slik med både diabetes og blodsukker, at det er svært uforutsigbart og det er på langt nær kun karbohydratinnholdet i maten som påvirker blodsukkeret.

Når tallene på måleren viste for høye tall i forhold til målet mitt, ble jeg svært skuffet over meg selv.

LES OGSÅ: Hvordan leve symptomfritt med diabetes type 1?

Fortvilet situasjon

I begynnelsen kunne jeg kaste fra meg blodsukkermåleren, hoppe et par ganger opp og ned fra stolen eller bare føle for å skrike: “HVORFOR SKJER DET HER??!?”

Jeg følte meg ikke god nok til noe eller verdifull nok hvis jeg ikke engang klarte å ta godt vare på diabetesen min.

I perioder på flere dager på rad med et berg-og-dalbane-blodsukker, kunne jeg straffe meg selv i langt mer alvorlig grad. Det har ført med seg noen utfordringer i forhold til psyken.

LES OGSÅ: Å få påvist diabetes var et slag i trynet

Jeg følte meg ikke god nok til noe eller verdifull nok hvis jeg ikke engang klarte å ta godt vare på diabetesen min.

Dette var særlig et problem da jeg bodde alene og tilbrakte mye tid for meg selv. Det kunne føre til at jeg bare ønsket å stenge meg inne, være ensom og tillate meg selv å være deprimert.

Frykt for høyt blodsukker

Jeg fryktet for å gå ut hvis blodsukkeret var for høyt. Hva ville skje om jeg måtte måle blodsukkeret i offentligheten og noen fikk se de høye tallene på måleren?

Det er faktisk noe jeg fremdeles synes er litt ekkelt. Jeg måler gjerne blodsukker og setter insulin offentlig og foran andre, både kjente og ukjente.

Men jeg liker ikke at andre får se tallet som dukker opp på skjermen nesten før jeg har klart å registrere det engang. Ikke en gang min nærmeste familie får det.

Frykten for å vise meg frem med høyt blodsukker førte også med seg at legetimer ble avbestilt.

Jeg kunne vel ikke gå dit og risikere at HbA1c’en var over 7%? Jeg måtte vente noen uker, bare til blodsukkeret hadde blitt litt bedre.

LES OGSÅ: Har du diabetes type 1? Dette skjer i kroppen din!

I stedet for å ta imot gode råd og tips fra lege og diabetessykepleier, trodde jeg at jeg visste best selv. Det enkleste for å få ned blodsukkeret og skape stabile tall over tid måtte vel være å spise mindre og trene mye mer?

Aktivitet og kontroll over maten skulle bare få meg til å føle meg bedre og mer vellykket. Dessverre ballet det bare på seg.

Og en “uskyldig egenbehandling” av egen sykdom utviklet seg etterhvert til en minst like alvorlig sykdom, som jeg kanskje aldri blir 100% frisk fra.

Spiseforstyrrelser, angst, depresjoner, triste tanker og enormt mye ulykkelighet har preget de siste 3 årene.

Magnus Aulestad

Foto: Magnus Aulstad

 Kontrollbehov

Vi mennesker søker automatisk situasjoner hvor vi føler kontroll, og dette kontrollbehovet var jeg også avhengig av.

Men, en sykdom som diabetes er ikke alltid enkel å kontrollere.

Jeg er ikke i tvil om at diabetesen har vært en av flere faktorer som har vært med på å slite meg ut psykisk.  Jeg har gravd meg selv dypere ned i en destruktiv dal, enn jeg trodde var mulig lenge før jeg fikk diabetes.

Når det er flere ting i livet man ikke klarer å akseptere at man ikke kan kontrollere, og når man da attpåtil ikke klarer å kontrollere sitt eget blodsukker til enhver tid (som heller ikke er normalt), er det nærmest dømt til å bli et negativt resultat.

LES OGSÅ: Ta kontroll over sykdommen

Hva kunne vært gjort annerledes?

Jeg skylder ALDRI på noen andre over at jeg har slitt (og til en viss grad fortsatt) sliter med psyken. Med andre ord er det absolutt ikke diabetesen alene sin skyld heller.

Men jeg tror mye kunne vært unngått ved å få noen tilbud fra helsevesenet. Etter min erfaring er jeg ikke i tvil om at de som får påvist diabetes også bør få muligheten til å komme i kontakt med en psykolog.

Ikke alle ønsker det, men det er så langt derifra flaut. De kan hjelpe deg med dine mentale prosesser, og ikke minst gjøre det enklere å akseptere en del vanskelige situasjoner.

Jeg skulle også ønske jeg fikk mer informasjon rundt hvilke tanker som kan oppstå når man har diabetes.

Som for eksempel at man ikke må få noia selv om blodsukkeret ikke er perfekt 100% av tiden. Det er helt normalt at man ikke har like god kontroll hele tiden. Det er bare utrolig vanskelig å forstå det alene.

Snakk med legen/diabetessykepleiere din om det. Ikke vær redd for å sette ord på følelsene, og ikke la det gå for lang tid før du tar det opp!

LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen helt alene

Les mer her!

 

 

Del: