mann går alene i vinterlandskap

Å ta hånd om diabetesen – helt alene

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!

Det er ikke bare lett, men du lærer utrolig mye!

Noen få måneder etter at jeg fylte 16 år tok jeg en tøff avgjørelse om å flytte 350 km hjemmefra. Jeg glemmer ALDRI øyeblikket hvor mamma og pappa sto på trappa til hybelen og sa: “Nå er det vel på tide at vi skal dra.”

De hadde hjulpet meg med flyttelasset og ordnet utrolig mye for meg, slik at jeg skulle komme i gang med skole og fotball-satsing i Trondheim.

I det de lukket døra knakk jeg vel egentlig sammen og begynte å lure på hva i alle dager jeg hadde gjort nå. Der sto jeg, helt alene, i en helt ny by, overlatt til meg selv.

Det føltes veldig ensomt, selv om det ene og alene var mitt eget valg. Jeg kom meg fort over den første kneika og begynte og trives. Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg begynte å føle meg dårlig.

LES OGSÅ: Symptomer på diabetes

Noe var galt

Motivasjonen for alt begynte å dale. Skole, trening og venner. Humøret dalte. Ingenting funket og jeg skjønte egentlig selv at noe var galt.

Da mamma og pappa besøkte meg på nyåret, omtrent et halvt år etter at jeg hadde flyttet, forstod vel også de at noe var galt. Jeg drakk og drakk, gikk på do, drakk enda mer og var rett og slett ikke i form.

Mamma mente at jeg burde oppsøke legen og ta en sjekk, men sta som jeg var mente jeg fast bestemt at det ikke var noe galt med meg. Jeg var bare litt sliten.

Nesten-kollaps ble øyeblikket jeg forstod at noe var galt

Så kom den morgenen. Den jeg heller aldri glemmer. Det var ubeskrivelig tungt å stå opp, selv om jeg hadde sovet i nesten 12 timer. Da jeg gikk inn på badet fikk jeg en følelse jeg aldri har hatt før. Jeg hadde ikke sjans til å stå oppreist, kastet opp og forstod at jeg måtte ringe mamma.

Var dette slutten på livet? Heldigvis ikke.

Hun fikk koblet meg på en lege, og det tok ikke lang tid før jeg fikk påvist diabetes type 1. Vi hadde mistanken, selv om jeg kunne svært lite om sykdommen. Min første tanke var at “nå er det slutt på alt som er gøy og godt.”

LES OGSÅ: Dette bør du vite når du får diabetes

Alene og syk

Så da sto jeg der da. Alene i en fremdeles relativt ny by, med en ny sykdom som kom til å forandre livet mitt.

Både mamma og pappa kom oppover på første mulige tog, men de kunne jo ikke være der for alltid. Måtte jeg virkelig flytte hjem nå? Gi opp fotball-drømmen, vennene mine og kjæresten jeg hadde på den tiden? Var dette slutten på livet? Heldigvis ikke.

LES OGSÅ: Hvordan leve symptomfritt med diabetes type 1?

Jeg måtte ta et utrolig stort ansvar selv. Jeg måtte lære meg så mye som mulig om diabetes på kort tid. Alene, i en alder av bare 16 år. Det har gitt meg mange erfaringer, både gode og dårlige.

Det bar rett inn på sykehuset og til opplæring om diabetes. Jeg møtte en utrolig hyggelig diabetessykepleier, som forøvrig kunne fortelle meg at det var vanlig at jeg kom til å bli lagt inn et par dager. DET hadde jeg hverken tid eller lyst til.

Magnus var en lovende fotballspiller da han fikk diabetes. Foto: privat

Jeg ville tilbake på skolen, og ikke minst tilbake på fotballbanen så fort som mulig.

Staheten fikk seire igjen, og jeg dro fra sykehuset noen timer senere med masse nytt utstyr, inntrykk og kunnskap å sette seg inn i.

LES OGSÅ: Hjelp, jeg har fått diabetes!

Tålmodighet

Da jeg kom tilbake til hybelleiligheten og endelig fikk i meg mat igjen, satte jeg ikke hurtigvirkende insulin. Det forstod jeg ikke at jeg måtte ha enda.

Heldigvis kom mamma og pappa oppover samme kveld og ble med til sykehuset på ny time hos diabetessykepleieren neste dag. Da fikk vi i samråd lære litt mer, og jeg fikk en anbefaling om å “flytte hjem” for en ukes tid slik at jeg kom i gang med diabetesen sammen med noen andre.

Vi snakket med skolen, og jeg fikk fri for å komme meg i form igjen. Oppstartstiden med diabetes fikk jeg heldigvis sammen med andre. Men, man lærer seg ikke alt på èn uke, i tillegg til at vi fikk beskjed fra sykehuset om at mamma og pappa skulle blande seg minst mulig, siden dette var min sykdom.

LES OGSÅ: Ikke la diabetesen stoppe deg

Noen ganger må man lære seg å være tålmodig, for eksempel når det gjelder opplæring i diabetes. Til tross for at jeg nå har hatt denne sykdommen alene i godt over 6 år, lærer jeg nye ting hver eneste dag.

Det er veldig godt å ha noen rundt seg i perioden man får påvist diabetes, uansett om man bor alene eller ikke. Uavhengig om man er ung eller gammel tror jeg det er mange gode effekter av å tørre å ta hånd om sin egen sykdom fra dag èn. Ha troen på deg selv, så får du til å håndtere sykdommen på en god måte.

Gi det et halvt års tid, så har du full kontroll!

LES OGSÅ: Ta kontroll over sykdommen

 

Del: