Mistet kontrollen av føling (Del 2)

Mistet kontrollen av føling (Del 2)

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 05.11.20 13:37

Dette er en av mine ærligste historier om hvordan jeg kan miste kontrollen av en føling. Og hvordan dette kan oppleves, både for meg og for mine pårørende.

Accu-Chek Mobile - Boots

Har du ikke lest del 1 ennå, kan du gjøre det her.

«Marte, nå kommer du ut med en eneste gang! Du kan ikke være der inne med låst dør nå, det vet du. Skjerp deg!». Ordene kom fra pappa, nå var det han som var sint. Tårene rant enda fortere, hikstene ble enda kraftigere og enda verre å kontrollere. «Skjønner han ingenting?!».

Mens alle disse tankene strømmet på klarte jeg å svare ganske skarpt tilbake, uten at det skal gjenfortelles her. Det var mye sinne og mange stygge ord. Hvem søren er dette mennesket egentlig? Dette er jo ikke slik jeg er, jeg som er ydmyk, snill og normalt sett veldig blid.

Jeg låser opp døren, åpner den så hardt som overhodet mulig, og holder på å treffe pappa rett i hodet med stor kraft.

«Hva driver du med? Du kan jo ikke låse deg inn når du er sånn!».

Han fortsetter med et kraftig utbrudd, storebror prøver å roe ned situasjonen og minne pappa på at han ikke kan kjefte på meg nå.

«Du vet at det ikke fungerer. Det gjør ting bare verre. Ta det etterpå!».

LES OGSÅ: Kjenner familien din til disse faktaene om blodsukkeret?

Har vært mye tårer og frustrasjon

Jeg springer ned trappen og låser meg inn på badet nede, mens jeg priser meg lykkelig over at det er noen i familien som forstår meg. At noen husker hvordan det var da det var virkelig ille da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, og i blant da jeg hadde eksamen i studietiden.

Innerst inne visste jeg jo at dersom det var noen som husket – var det jo nettopp den nærmeste familien. Spesielt mamma, pappa og storebror. De som hadde vært der under alle sykehusinnleggelsene, under alle våkenetter med lavt blodsukker og under alle tårene jeg felte grunnet en vanskelig og uholdbar situasjon. Herregud så mange tårer og så mye frustrasjon det har vært.

Tårene rant enda, øynene var rødsprengte og sminken hadde rent utover alt. Jeg fant frem sminkefjerner, og begynte å tørke det bort. Tenk at den dumme sminken skulle bety så mye. Og tenk at pappa var så lite forståelsesfull. Han som kjente meg så godt, og visste så godt at jeg kunne få slike reaksjoner.

LES OGSÅ: En god HbA1c betyr ikke alltid stabilt blodsukker

Skremmende lavt blodsukker

Jeg hørte at familien begynte å spise middag. Anden var tydeligvis ferdig, og de begynte å spise uten meg. Jaja, det var kanskje like greit at jeg fikk roet meg ned. Hodet dunket og kroppen skalv. Disse reaksjonene var ikke uvanlig, jeg husket de så innmari godt fra tidligere.

Jeg trakk pusten dypt og åpnet døren. Gikk fort inn på kjøkkenet og fant blodsukkerapparatet mitt. Målte blodsukker til 2,1 mmol. Herregud, det må være over en halvtime siden jeg drakk saft. Hvor lavt kan blodsukkeret ha vært? Tydeligvis veldig lavt.. skremmende lavt.

LES OGSÅ: Viktig å måle blodsukkeret – også om du har CGM

trist kvinne med pute, mistet kontrollen av føling

Illustrasjonsfoto: Getty images.

Skyldfølelsen steg gradvis med blodsukkeret

Det stakk og verket. Jeg kastet meg over maten og håpet at det skulle hjelpe raskt. Praten gikk lett og de andre overså meg litt. Storebror ga meg en god klem og beskjed om at alt ville bli bra igjen, «det ordner seg Marte, vi har vært igjennom verre ting enn dette!». Samboeren hans ga meg et blikk som tydet på at hun hadde medfølelse.

Skyldfølelsen dukket opp så fort blodsukkeret endelig begynte å stige, «Herregud, jeg har gledet meg sånn til denne dagen, også klarer jeg å ødelegge alt. Det er ikke mulig å oppføre seg sånn, hvordan er det egentlig mulig å være så dum?». Det var ingen gode tanker.

Pappa ble værende i andre etasje til middagen var over. Både storebror og mamma var oppe hos han, men han ville ikke komme ned til mat. Med noe såret stolthet gikk jeg opp i andre etasje for å be om unnskyldning. Ikke for at jeg fikk lavt blodsukker, men for at jeg reagerte så sterkt og at jeg ikke lyttet når jeg ble snakket til. Det er ikke lett når man først står i situasjonen, men dersom et enkelt unnskyld kan hjelpe gir jeg gjerne det.

Pappa fortalte at han reagerte så sterkt fordi han ble redd, redd for blodsukkeret og for at jeg kunne skade meg dersom jeg var innelåst helt alene. Han beklaget for at han ikke hadde vært tydeligere på det i kampens hete, og vi ble enige om å legge det bak oss. Heldigvis var det lenge siden sist blodsukkeret var så lavt, og jeg fikk en såpass sterk reaksjon på det lave blodsukkeret.

Vi ble også enige om at jeg skulle gi blodsukkersensoren en ny sjanse, selvom jeg syns den til tider kan være ekstremt ustabil og slitsom. Foreløpig har jeg holdt min lovnad.

LES OGSÅ: – Jeg kan nok være litt Dr. Jekyll & Mr. Hyde

Tok fire dager før jeg følte meg «normal» igjen

Det gikk heldigvis bra til slutt, men jeg blir lei meg av å tenke på hvor mange slike opplevelser jeg har hatt, og mest sannsynlig kommer til å få en eller annen gang i fremtiden. I blant kan man rett og slett ikke noe for det, og det kan være hundrevis av grunner til at blodsukkeret tuller akkurat slik, akkurat denne dagen.

Slike dager er ekstremt tøffe for meg, og jeg blir slått ut i mange dager. Det tok nesten fire døgn før jeg følte meg «normal» igjen, og alt fungerte som det skulle. Det er ganske skummelt å tenke på. Heldigvis skjer det tilnærmet aldri, og det er jeg svært takknemlig for.

I løpet av mine snart 25 år som diabetiker er det ingenting som overrasker meg lenger. Likevel er det like vondt og like ubehagelig å oppleve disse episodene. De episodene hvor man mister absolutt all kontroll.

Jeg unner ingen å oppleve de samme tingene, og jeg håper moderne hjelpemidler kanskje kan bidra til at færre opplever det. Likevel er jo dette en del av det å være diabetiker disse vonde opplevelsene.

Har du hatt noen vanskelige eller vonde opplevelser med føling den siste tiden?

LES OGSÅ: Det er ingen som har perfekt diabetes

0/5 (0 Reviews)
Del: