En god HbA1c betyr ikke alltid stabilt blodsukker (Del 1)

En god HbA1c betyr ikke alltid stabilt blodsukker (Del 1)

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 11.06.20 09:45

De fleste av oss prøver å unngå at langtidsblodsukkeret blir for høyt. Det klarer jeg titt og ofte, men det betyr slett ikke at jeg har et stabilt blodsukker. Snarere tvert imot.

Accu-Fine vitusapotek

Diabetikere må hver eneste dag måle blodsukker, og normalt gjøres dette flere ganger om dagen. Noen måler til og med mellom ti og tjue ganger i løpet av en dag. Det finnes også en annen måleenhet som kalles HbA1c. Denne viser gjennomsnittet av blodsukkeret for de siste seks til åtte ukene, før denne prøven tas. Det kalles også langtidsblodsukker.

I Norge er det ønskelig at Hba1c ligger mellom 48 og 58, som med tidligere måleenhet var mellom 6,5 og 7,5. Det er kjent at stabil og relativt lav HbA1c bidrar til å unngå diabetiske senkomplikasjoner. Det kan i det minste bidra til å unngå de verste senkomplikasjonene etter et langt liv med diabetes.

Vi antar at HbA1C innenfor normalområdene betyr at man har god kontroll på diabetesen, og jevnt stabilt blodsukker. Og jakten på den perfekte HbA1c er noe vi får informasjon om fra første dag etter diagnostisering.

Vel – dette kan jeg avkrefte en gang for alle.

LES OGSÅ: Jakten på den perfekte HbA1c

Fra høyt til lavt på samme dag

Jeg har aldri hatt høy HbA1c, og fikk alltid masse skryt av både diabeteslege og diabetessykepleier for mitt såkalte «perfekte» blodsukker. Men selv om langtidsblodsukkeret mitt var bra, var blodsukkeret mitt sjeldent bra. Det svingte enormt mye, gjerne mellom 1 og 20 hver eneste dag, og det tok enormt store krefter fra meg.

Koden for å finne den hårfine balansegangen for et perfekt blodsukker er noe jeg fremdeles ikke har knekt, selv 24 år etter jeg ble diagnostisert.

Når jeg hadde lavt spiste jeg masse for å få opp blodsukkeret, men det ble gjerne for mye, og da ble det høyt. Deretter måtte jeg sette korreksjonsdoser, for å få blodsukkeret ned igjen. Ettersom det ofte tok lang tid før det hurtigvirkende insulinet fungerte, tok jeg for mye insulin, og det igjen endte med lavt blodsukker. Slik kunne det være i mange dager i strekk. Kroppen ble utslitt, hodet var stresset og kroppen ble tyngre.

Dette er en av hovedgrunnene til at jeg i dag er overvektig. Koden for å finne den hårfine balansegangen for et perfekt blodsukker er noe jeg fremdeles ikke har knekt, selv 24 år etter jeg ble diagnostisert.

LES OGSÅ: Bedre langtidsblodsukker: Kunne helsevesenet ha gjort noe annerledes?

Streben etter blodsukkerkontroll kan ta overhånd

Dette er naturligvis ikke noe jeg sliter med hver eneste dag, men i perioder er det større utfordringer, og spesielt i stressende situasjoner.

For meg har det alltid vært noe å strebe etter, og det har i blant tatt overhånd. Andre mennesker har derimot et veldig avslappet forhold til det, og det mener jeg er veldig bra! Selv om man har et avslappet forhold til det, betyr det ikke at man ikke bryr seg om hvordan det står til med diabetesen. Det betyr kun at man har tatt et valg om at det ikke skal overstyre alt.

Det er så bra for vi er jo bare mennesker, og vi skal leve, selv om vi har en alvorlig kronisk diagnose.

LES OGSÅ: 5 gode tips til hvordan senke langtidsblodsukkeret

0/5 (0 Reviews)
Del: