Lavt blodsukker uten kontroll (Del 1)
Dette er en av mine ærligste historier av hvordan en føling kan oppleves, både for meg og for mine pårørende.
Jeg titter raskt på klokken 17.38. Det er 22 minutter igjen til gjestene kommer, det burde vel gå? Det var ikke mye jeg skulle gjøre, litt mascara, fiksing av hår og bytte klær. Det burde gå fint.
På kjøkkenet roper mamma «Marte, husk at det er lenge siden vi har spist. Kanskje du skal ta en muslibar?» Jeg springer opp trappen og later som jeg ikke hører henne. Gjestene kommer klokken 18, og vi skal spise med en gang. Blodsukkeret var helt fint for en halvtime siden, ting har gått fint den siste tiden, og blodsukkeret responderer godt på trening. Det går nok fint nå óg.
Gjestene kom én etter én rundt klokken 18. Folk er blide og glade, alle syns det er hyggelig å samles etter en sommer med lite sosiale sammenkomster. Vi har vært flinke til å være sammen, men med smittevern i bakhodet. Måltider har derfor blitt spist ute, og det har vært lettvint mat.
Denne gangen skulle vi spise and og søtpotetpuré etter bestilling fra meg, da det tross alt var min bursdagsfeiring. And er min absolutt største favoritt-matrett, og jeg var så sulten da gjestene kom.
Maten var derimot ikke ferdig og vi måtte vente en liten stund til. Pappa kom sent hjem fra jobb, og var mildt sagt stresset da mamma trengte hjelp med maten. Jeg og han krangler lett da vi er så like, og spesielt ille er det når en av oss bli stresset.
LES OGSÅ: Får dårlig samvittighet av mine humørsvingninger
Bare sint, eller «lavt-blodsukker-sint»?
I mellomtiden ba jeg storebror hjelpe meg med å sette på skjermbeskytter på telefonen. Jeg prater litt løst og fast med besteforeldre da storebror sier «Denne passer ikke, den er altfor stor, og dessuten er den brukt. Du har blitt lurt!»
Jeg kjenner det koker innvendig, og roper ut et par mindre pene fraser. Mamma snur seg raskt og sier «Har du egentlig målt blodsukkeret ditt i det siste?»
Hvorpå jeg svarer; «jeg kan vel for f*** bli sint uten at det nødvendigvis er blodsukkeret sin skyld?»
Det tordner raskt tilbake fra begge foreldre at de klarer å skille normal-sinne og lavt-blodsukker-sinne fra meg.
Jeg blir enda mer sint og river den sukkerholdige saften ut av skapet før jeg finner et glass med en skjelvende hånd. Heller nedpå flere glass med saft før pappa ber meg flytte meg da han skal ha noe i skapet, «Hallo, har du blitt en saltstøtte, eller?»
Nok en gang koker det innvendig. Jeg blir så sint av den kommentaren! Han vet så innmari godt at jeg kan bli illsint når jeg får lavt blodsukker og er i det rette humøret. Det er sjeldent jeg får en slik reaksjon, men denne gangen hadde det tydeligvis gått for langt.
LES OGSÅ: Får sterke humørsvingninger av diabetes
Fra sinne til hylgråt
Blodsukkersensoren var ikke påkoblet og måleapparatet viste E-9. Ingen verdier å tyde der altså.
Plutselig begynner mormor å le av noe jeg sier i kampens hete, og jeg smeller fort tilbake «Du kan for f*** ikke le av dette?! Skjønner du ingenting?».
Tårene spruter og jeg begynner å hylgråte. Herregud, hva er det som skjer med meg? Tenker jeg i det jeg løper opp trappen til andre etasje. Det viktigste for meg var å være alene, «samle» meg litt. I slike situasjoner hater jeg å være i nærheten av andre. Jeg takler ikke å miste kontrollen, og jeg takler ikke at andre skal se meg miste kontrollen. Jeg har et ekstremt kontrollbehov til vanlig, og det blir ikke mindre i slike situasjoner.
LES OGSÅ: Føling igjen? Her et knippe mulige årsaker til føling
Mistet helt kontrollen
Det gjør så vondt, så innmari vondt over alt. Kroppen, hodet, tungen og armer. Tårene triller og mascaraen er nesten borte igjen. «Fillern, jeg som var så fin i dag.. nå ser ingen det heller». Pust, pust inn, pust ut. Dype åndedrag, inn og ut. Oppmuntrende ord til meg selv «du har vært igjennom dette tusen ganger før, skjerp deg. Ta det sammen. Det er ikke noe annerledes nå! Slutt å oppføre deg som en totalt idiot!».
Hodet fungerte sånn tålelig, men jeg hadde ikke kontroll over noe.
«Marte, nå kommer du ut med en eneste gang! Du kan ikke være der inne med låst dør nå, det vet du. Skjerp deg!».
Ordene kom fra pappa, nå var det han som var sint. Tårene rant enda fortere, hikstene ble enda kraftigere og enda verre å kontrollere. Skjønner han ingenting?!. Da begynte det å banke, ikke lett banking en eller to ganger, men febrilsk hamring. Det hørtes ut som døren skulle slås inn, og jeg ble redd. Herregud så redd jeg var.
Les resten av denne historien i del to.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
