Akkurat nå skulle jeg ønske jeg ikke hadde diabetes
Mange av oss med diabetes tenker nok denne tanken ofte, og jeg må innrømme at den melder seg omtrent hver dag hos meg.
Enten når jeg hører fra noen rundt meg at det må være kjipt å ha diabetes, eller at jeg havner i en situasjon hvor det enkleste hadde vært å være hundre prosent frisk.
Tankene om blodsukkerverdier, insulin og frykten for både høyt og lavt blodsukker kommer og går, men ligger i bakhodet hele tiden. I enkelte situasjoner er de mer fremtredende enn andre.
LES OGSÅ: Hvordan leve symptomfritt med diabetes type 1?
Dette er situasjonene hvor jeg aller helst skulle ønske jeg ikke hadde diabetes:
1. På trening
Jeg er veldig glad i trening og trener mye. Ikke mot noe mål, men fordi det er en hobby som får meg til å føle meg bra, holder meg i form og gir meg mye glede.
Trening, i utgangspunktet, kan være hardt og tungt, selv om man ikke er toppidrettsutøver, men egentlig bare trener for sitt eget ve og vel. Likevel er det ekstra utfordrende å trene med diabetes.
Det krever så mye mer planlegging. Før jeg fikk påvist sykdommen tenkte jeg ikke så mye over hva jeg spiste før trening. Så lenge det ga meg energi til den aktiviteten jeg skulle gjøre og at maten holdt meg mett til økta var ferdig.
LES OGSÅ: Kan man trene hardt med diabetes?
Nå må jeg i langt større grad bruke hodet. Når i økta trenger man mest energi? Bør man gå for langsomme eller raske karbohydrater? Hvordan vil økta påvirke blodsukkeret?
Er det en hard økt som kan skille ut adrenalin og dermed øke blodsukkeret? Hvilken tid på døgnet trener man? Hvor mye bør man spise, og hvor mye insulin bør man sette?
En daglig kamp
Dette opplever jeg som en daglig kamp, og noe jeg aldri blir helt klok på. Det er ikke vanskelig å forstå at alle disse faktorene kan ta vekk mye av gleden ved selve økta, og dermed drepe det som er av treningsmotivasjon for de som trener utelukkende for å forbedre helsa.
LES OGSÅ: Treningsglede eller pliktløp?
Det finnes knapt noe mer irriterende enn å komme godt i gang på trening, kjenne seg pigg under oppvarmingen, begynne på hoveddelen før det smeller og blodsukkeret er på vei rett ned.
Dette har hendt meg så utrolig mange ganger, og resulterer alltid i at jeg blir like sint på meg selv fordi jeg har gjort noe galt.
LES OGSÅ: Kunsten å holde blodsukkeret stabilt
Løsningen blir uansett å få i seg noen raske karbohydrater, vente til blodsukkeret har steget, eller i verste fall avbryte hele økta fordi blodsukkeret ikke vil stige og risikoen for en ny føling er for stor.
Sistnevnte har heldigvis sjelden hendt, fordi treningsbagen alltid er pakket med nok næring til å klare en lang treningsøkt.
2. På fest
Det krever så mye ekstra for å hygge seg, at jeg blir nesten gal. Alt man må huske på, ta stilling til og vurdere for at kvelden skal bli vellykket.
Man kan ikke ta fri fra diabetesen èn kveld fordi man skal ha en helaften på byen. Det er verken bra for sykdommen eller din egen opplevelse.
Derfor blir det alltid så mye å huske på, og så mye ekstrautstyr. Insulinpenner, spisser, druesukker, blodsukkerapparat. Det tar så mye plass!
Kanskje har man dresset seg opp og funnet frem noe av det fineste man har i klesskapet, men så må alt dette utstyret stikke ut fra en eller annen lomme. Det irriterer meg alltid.
LES OGSÅ: AnnaPS – det lille under
I tillegg må man huske på å måle blodsukker gjennom hele kvelden. Man må følge trenden, da det aldri er godt å si hvordan alkohol vil påvirke blodsukkeret.
Selv om det man drikker kan inneholde mye sukker, kan man likevel oppleve at blodsukkeret synker.
Derfor er jeg alltid svært påpasselig med å sette insulin, og begynner heller kvelden med litt høyere blodsukker, enn å ryke rett i en føling og risikere å måtte dra hjem før det er gått en time.
LES OGSÅ: Dette MÅ du vite om alkohol og diabetes
3. Hver gang jeg måler for høyt blodsukker
I disse situasjonene responderer jeg nærmest umiddelbart med å tenke: “jeg hater diabetes”.
Det kan føles urettferdig at jeg har fått en slik sykdom. Det er lett å få negative tanker om at du ikke er flink nok til å håndtere din egen sykdom engang.
Slike ting er jeg en “mester” i. Dessverre. Hver gang jeg måler for høyt blodsukker kommer katastrofetankene og bekymringene om senkomplikasjoner.
Jeg har lest og hørt om skrekkelige hendelser som har skjedd med personer som har hatt et altfor høyt blodsukker over lang tid, og blir skikkelig redd for at det kan skje med meg selv.
LES OGSÅ: Slik opplever jeg å ha høyt blodsukker
Disse tankene følger meg ofte utover dagen, og er en stor grunn til at jeg er mye engstelig og redd for egen helse.
Jeg vil bare ha en så godt regulert diabetes som mulig, men i stressende, hektiske og negative perioder er dette ekstra vanskelig.
I slike perioder er også bekymringene hyppigere og jeg har lett for å svinge meg inn i en negativ spiral hvor jeg bare tenker at livet rakner, fordi blodsukkeret ikke er regulert godt nok.
Da hadde det vært så mye enklere å leve et liv hvor man slapp å tenke på blodsukker og senkomplikasjoner i det hele tatt.
Det å leve med diabetes fører med seg noen utfordringer friske mennesker ikke har, enten man vil eller ikke.
Det kan være vanskelig å håndtere alt det ekstra man må passe på. Men med god planlegging, tålmodighet, et åpent sinn og en positiv innstilling er det fullt mulig å få til alt man vil!
LES OGSÅ: I dag lever jeg akkurat som en som ikke har diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
