Fotballbanen

Føling på fotballbanen

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!

Føling ble en krevende øvelse, særlig på fotballbanen. Men alt ordner seg med litt tålmodighet!

 Paradoksalt nok nådde jeg et av mine største delmål i livet den 21.januar 2012. Jeg signerte min første kontrakt med juniorlaget til Rosenborg, og var klar for å gi fotballsatsingen et ytterligere løft.

Etter å ha kjempet og slitt for dette nærmest hele livet, skulle jeg nå fortsette å gi jernet for å ta enda flere steg. Jeg var jo fremdeles langt unna det store målet om å nå A-laget til den samme klubben.

Dessverre tok det ikke mer enn tre små dager før diabetes skulle vise seg å bli den største delen av hverdagen min.

LES OGSÅ: Diabetes er ikke til hinder for å trene

Gi opp drømmen?

Det første jeg tenkte var at det bare var å gi opp drømmen om å spille fotball på toppnivå. Rosenborg kunne vel ikke ønske å ha en spiller med diabetes?

Det blir jo bare styr, både for dem og meg. Heldigvis fikk jeg veldig raskt beskjed at jeg kunne leve helt normalt som før, så lenge jeg målte blodsukker og tok insulinen jeg skulle ha.

Dette var beroligende å høre, men samtidig svært mye lettere sagt enn gjort.

LES OGSÅ: Å få påvist diabetes ble et slag i trynet

Satt på sidelinja

Å få påvist sykdommen gjorde likevel at jeg ble satt på sidelinja for en periode. Jeg følte meg ikke helt trygg på meg selv til å delta på et kollektivt lag i begynnelsen.

Jeg ønsket mer tid for å bli kjent med sykdommen min.

Trenerne mine ville derimot ha meg tilbake på banen så raskt som mulig. Sett i ettertid kan det nok hende at jeg ikke var tålmodig nok, slik at jeg kunne fått bedre tak på hvordan blodsukker, insulin, karbohydrater og følelser virket sammen med fotballen.

Føling

Foto: Magnus Aulestad

Utålmodig som jeg var, ble det bare å snøre på seg skoene, og komme igang igjen så raskt som mulig. Det var vel da de uforutsette utfordringene begynte å tre i kraft.

På opplæringen på sykehuset fikk jeg vite at det er mange faktorer som vil påvirke blodsukkeret mitt under trening. Særlig under kamper og andre intense sekvenser.

Hvordan blodsukkerpåvirkningen ville være var imidlertid vanskelig å si noe om på forhånd, takket være adrenalinet som skilles ut.

LES OGSÅ: Få bedre blodsukkerkontroll med styrketrening

Presterte ikke som jeg ønsket

Det viktigste for meg ble å forsøke å unngå følinger mens jeg var på trening eller i kamp. Treningshverdagen var satt på forhånd, og ting skulle skje så fort som mulig.

Derfor rakk jeg ikke å måle blodsukker når vi beveget oss over fra èn øvelse til en annen.

I frykt for å ryke på en følingssmell, hadde jeg alltid med meg saft ut på treningsfeltet, slik at jeg kunne ta noen slurker i drikkepausene for å fylle på med karbohydrater.

Problemet var bare det at jeg ikke var særlig flink til å kjenne forskjell på lavt og høyt blodsukker. Det gjorde at jeg drakk saft, selv om blodsukkeret var normalt eller høyt nok.

Konsentrasjonen min ble dårligere av dette, ettersom blodsukkeret ble for høyt, og jeg klarte ikke å prestere på det nivået jeg ville.

LES OGSÅ: Hvordan intensiv trening påvirker blodsukkeret

Feilvurdering

Det jeg trodde var løsningen, ble å kutte ut saftdrikkingen mellom øvelsene og underveis i kampene, og heller sette litt mer insulin i forkant.

Denne feilvurderingen resulterte i lave verdier, null energi, enda dårligere konsentrasjon og uten evne til å prestere.

Likevel pushet jeg meg gjennom treningsøkter i slow motion, fordi jeg ikke våget å si ifra til trenerne mine at jeg måtte inn i garderoben for å få i meg sukker.

Jeg ville jo ikke ødelegge verken strukturen eller intensiteten i økta.

LES OGSÅ: Tren smart

Fungerte dårlig

Det gikk kanskje greit nok de gangene blodsukkeret kun var så vidt under 4 mmol/l. Da ble det på mange måter kun som en vanlig sultfølelse med lite energi.

Derimot kom det til et punkt hvor jeg rett og slett ikke fungerte lenger. Hvor blodsukkeret ble så lavt at jeg bare hadde lyst til å legge meg ned. Men det kunne jeg da ikke gjøre.

Frykten min for at Rosenborg skulle bryte kontrakten min på grunn av en kronisk sykdom var alltid i bakhodet. Uansett kunne jeg ikke fortsette å opprettholde intensiteten til de andre når følingen bare ble sterkere og sterkere.

Til slutt måtte jeg overgi meg, og fortelle treneren at jeg måtte inn i garderoben (som lå noen hundre meter unna treningsfeltet) for å få i meg sukker.

Svaret jeg fikk ble jeg egentlig sjokkert over, men fikk meg samtidig til å innse hva jeg burde ha gjort lenge før; “Ja, greit. Men skynd deg! Vi har ikke tid til det!”.

Fortell de rundt

Så hva burde jeg gjort? Hva bør du gjøre dersom du spiller på et lag og er i samme situasjon? Min største anbefaling er å avklare hvilke behov du har med trenerne dine, og aller helst lagkameratene også.

Jeg var i et miljø hvor kunnskapen om diabetes var lav, og bar preg av at trenerne ikke hadde hatt spillere med sykdommen tidligere.

Derfor er det nok viktig å fortelle de rundt deg om det mest grunnleggende ved diabetes, slik at man slipper farlige situasjoner som å pushe seg gjennom en treningsøkt med lavt blodsukker. Det er ikke bra!

Diabetes er ingen hindring

Bli trygg på deg selv, for du skal tross spille med diabetes resten av livet!

Tålmodighet med deg selv er et annet nøkkelord. Du blir ikke dårligere i idretten din selv om du venter et par uker ekstra med å trene for fullt.

Bli trygg på deg selv, for du skal tross spille med diabetes resten av livet! Sikre deg med muligheter for å måle blodsukker rett ved treningsfeltet, slik at du slipper å løpe mange hundre meter inn i en garderobe som meg.

Fyll gjerne på med karbohydratrik væske underveis, men forsøk også å lære deg hvordan blodsukkeret ditt oppfører seg under trening og kamp.

LES OGSÅ: Kan man trene hardt med diabetes?

Håper disse rådene kan være til hjelp for deg som måtte befinne deg i en lignende situasjon, eller pårørende til en i situasjonen.

Diabetes er ingen hindring for å leve ut drømmene sine, uansett hva det måtte gjelde. Jeg er overbevist om at jeg hadde nådd lenger på fotballbanen, hvis jeg bare hadde vært litt mer tålmodig med meg selv.

Del: