Alene på havet med diabetes

Skulle jeg bli bevisstløs vil jeg være innenfor rekkevidde for sykehus og ambulanser med bånn gass. Hva skulle jeg gjort om jeg isåfall var alene på havet?

Jeg har ofte en uro i kroppen for å havne i hypoglykemi. Og jeg antar at mange føler det sånn innimellom?

LES OGSÅ: Jeg er livredd for å oppleve hypoglykemi igjen

Turte ikke å realisere drømmen

I et par år drømte jeg stort, men med like mange reservasjoner når det gjaldt å realisere dem. En god porsjon redsel holdt meg på god avstand fra bølgen blå.

For hva ville skje hvis jeg ble sjøsyk og blodsukkeret  sank samtidig som jeg kastet opp alt jeg fikk i meg?

Alt til lyden av en hvinende kuling som forvandlet båten til en sentrifuge… Jeg har lest nok skrekkhistorier og skildringer til å vite at havet kan være et rent helvete.

Og en med diabetes får det ikke nødvendigvis noe enklere.

LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen – helt alene.

Drømmen ble til virkelighet

En dag delte jeg en drøm, jeg forlengst hadde gitt opp og tro på, til en venn. Vi utvekslet tanker og ideer med hverandre og vipps så hadde jeg overkommet det første steget.

Det, som i all hemmelighet hadde forsvunnet i periferien, tok plutselig større plass igjen. Og den lille urolige drømmen føltes mer overkommelig for hver dag som gikk.

Mye fordi jeg stadig ble tryggere på sykdommen, men også fordi drømmen nektet å dø. En dag hadde den blitt en del av identiteten min.

Hadde jeg latt sykdommen hindre meg i den fasen,  så hadde det forvridd selvbildet mitt til en jeg ikke vil være. På den måten kan det nok være farlig å drømme hvis man ikke får realisert seg.

LES OGSÅ: Den beste drivkraften er deg selv

Kastet loss

Da jeg først bestemte meg startet forberedelsene. Jeg skulle kjøpe seilbåt og seile alene i Norden.

Jeg lærte å navigere gjennom kurs og kjøpte en liten seilbåt på seks meter.

Et par dager før avreise hadde jeg fortsatt ikke prøvd å seile og jeg visste ennå ikke hvordan jeg skulle heise seilet! Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt meg og jeg følte jeg hadde tatt meg vann over hodet.

Min uro for hvordan jeg skulle takle sykdommen vokste seg sterkere. Ensom på havet, med en 52 år gammel bensinmotor, uten å ha seilt tidligere.

Hvordan skulle det gå dersom jeg ble dårlig og trengte assistanse, flere mil fra nærmeste hjelp?

Så kastet jeg loss. I en antikvitet i størrelsesorden dukkehusmøbler, som de fleste ristet på hodet av når de så jeg forlot havnen på lykke og fromme.

LES OGSÅ: Å takle livet med diabetes

Tøff tur

Fire måneder senere solgte jeg båten etter å ha seilt fra Stockholm, besøkt tre land på reisen og fortøyd en siste gang i Stenungsund.

Om det var enkelt? Nei, og sykdommen gjorde det ikke noe enklere. Dere vet hvor mye vi må kjempe.

Jeg ble kjent med mange seilere i løpet av reisen og forstod raskt at det jeg gjorde var ekstremt, med eller uten diabetes.

LES OGSÅ: Ekstraordinært styremøte i «Kjell-Arild AS»

Bratt læringskurve

Hver dag på den reisen var det et nytt eventyr med ny lærdom. Fremfor alt lærte jeg meg hvor viktig det er å planlegge. Med diabetes var det alt fra A til Å.

Hvis jeg slurvet med forberedelsene kunne det bli farlig. Men med en plan A, plan B og for sikkerhetsskyld C og D, var en eventuell uro oftest helt ubegrunnet.

Med god planlegging og forberedelser kan man nyte mer av reisen.

Denne typen tekst er vanskelig å skrive uten at det drypper av inspirerende overtoner. Men tro meg når jeg sier at reisen var bryet verdt. Jeg håper deres frykt også går samme skjebne i møte!

Skip ohoy!

LES OGSÅ: Fra Lindesnes til Nordkapp – til fots!

 

Alexander Edenwind

Alexander har hatt diabetes type 1 siden 2004. Livsnyter med altfor mange baller i luften. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal bli når jeg blir stor. Nysgjerrig på alt!

 

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Del: