Å takle livet med diabetes

Diabetes ER en stor del av livet mitt!

Maria Schmidt
Maria er født i 1994. Hun fikk diabetes type 1 i 2012, og bruker til daglig insulinpumpe. Maria er veldig glad i hunden sin, Nevada, som hun en dag ønsker å trene til å bli en diabeteshund.

Jeg skuffer meg selv om og om igjen, og får ikke det livet med diabetes som jeg ønsker meg.

Jeg er så frustrert! Grunnen til det er at jeg setter meg mål som jeg ikke klarer å møte. For å gi dere et innblikk i hva jeg mener, introduserer jeg herved mine «diabetesmål»:

  • Få ned langtidsblodsukkeret
  • Få jevnere blodsukkerkurver
  • Kalibrere pumpen to ganger daglig i stedet for èn
  • Telle karbohydrater ved hvert måltid for mer nøyaktig insulinsetting

LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen helt alene

Vanskelig å gjennomføre

Jeg har mange mål som du ser, og det høres kanskje ikke så vanskelig ut på papir. Flere av dere har sikkert oppfylt mange av disse punktene for lenge siden.

For meg er derimot disse punktene veldig vanskelig å inkludere i hverdagen. Jeg har nemlig vaner og rutiner som strider mot alle disse tingene.

Og som alle vet; gamle vaner er vonde å vende.

Motivasjon

For å klare å gjennomføre disse målene, er motivasjon en nøkkelfaktor. Dette får jeg mest av hos min diabetessykepleier.

Jeg drar til henne rundt fire ganger i året, og hver gang jeg er der får jeg en såkalt motivasjons-boost. Jeg går alltid tryggere og mer selvsikker ut fra sykehuset enn da jeg kom inn.

LES OGSÅ: De skjulte komplikasjonene

Ingen endring

Allikevel sitter jeg da foran diabetessykepleieren min etter tre måneder med akkurat de samme målene, og akkurat de samme problemene.

Motivasjonen jeg drar fra sykehuset med vedlikeholdes ikke hjemme, og jeg føler at jeg ikke kommer noen vei. Jeg har kun meg selv å klandre for det.

LES OGSÅ: Viktig fokus på mental helse

Frustrert

Dette er grunnen til at jeg blir så frustrert. Jeg vet akkurat hva som må gjøres for at jeg skal få et bedre liv med sykdommen min.

Men fordi jeg er så distansert fra alle senkomplikasjonene jeg har blitt advart om, så tar jeg ikke grep. Likevel er det egentlig akkurat det å ta grep jeg ønsker innerst inne.

LES OGSÅ: Hvordan leve symptomfritt med diabetes type 1?

Tar for mye plass

En annen frustrasjon, som jeg mest sannsynlig ikke er alene om, er at jeg føler at jeg ikke har plass til diabetes i livet mitt.

Jeg har så mange andre ting jeg heller vil fokusere på, og det gjør dessverre at diabetesen faller litt bort. Og det er forferdelig dumt.

Jeg har ikke tillatt diabetes den plassen den må ha i livet mitt.

Jeg hater at jeg lever godt med en uregulert sykdom nå, fordi det gjør at jeg ikke kommer til å leve godt med den i framtiden.

Å takle livet med diabetes

Foto: Maria Schmidt

Jeg må ta grep

Jeg har ikke tillatt diabetes den plassen den må ha i livet mitt, og jeg vet at jeg må ta grep. Jeg må ta med meg motivasjonen fra diabetessykepleieren hjem og ta fatt i mine diabetesmål.

Andre ting i livet får heller vente, fordi diabetes ER nemlig en stor del av livet mitt.

Jeg blir faktisk motivert av å skrive dette, så jeg håper virkelig at veien mot å nå mine mål ikke er så lang allikevel :0)

LES OGSÅ: Lett å glemme diabetes i en travel hverdag

 

Del: