– Jeg er livredd for å oppleve hyperglykemi igjen
For åtte år siden opplevde jeg en fæl episode av hyperglykemi. Det gikk bra med meg, men min venn «Ole» var dessverre ikke like heldig.
På 90 tallet turnerte jeg Norge rundt som DJ, og en sen kveld på jobb traff jeg en fyr vi kan kalle for «Ole». Ole var en veldig hyggelig og omgjengelig fyr, og det viste seg at vi hadde noe til felles – vi hadde begge diabetes.
Ole slet ofte med følingene sine, de kunne komme så fort at han ikke merket symptomene, og dermed trengte han ofte hjelp. Dette er ikke uvanlig.
Noen ganger kan du også merke det, men ikke rekke å få inntatt sukker før du går i bakken. Jeg har selv opplevd dette og våknet med helsepersonell rundt meg.
Men som Ole selv sa; «Jeg våkner alltid».
Og det har han jo rett i, du kan bli bevistløs av føling, men kroppen har noen reserver av sukker lagret i leveren som den bruker i slike tilfeller.
Dessverre så var Ole omgitt av uvitenhet og folk som dømte ham uten å vite, slik som vi alt for ofte gjør! For han hadde ord på seg til å være en fyr som ikke brydde seg om sykdommen sin. Men jeg tviler på at dette er sant.
Han målte nok blodsukkeret like mange ganger om dagen som jeg gjør – cirka 10. Jeg tror han hadde kjempekontroll, men nå er det slik at diabetes er en sykdom som kan være veldig vanskelig å håndtere. Spesielt hvis du har det slik som Ole hadde det.
LES OGSÅ: Åpenhet om diabetesen skaper trygghet for både meg og menneskene rundt meg
Jeg så ham aldri igjen
Et par år senere kommer jeg tilbake til denne byen der jeg traff Ole, og fikk vite at han var død. Det viser seg at han døde av diabetisk ketoacidose som følge av hyperglykemi.
Hyperglykemi er det medisinske ordet som brukes på høyt blodsukker, og om kroppen ikke får insulin, eller ikke tar til seg insulin, så kan det føre til ketacidose (syreforgiftning). Dette er alvorlig og kan i verste fall føre til koma og død hvis man ikke får behandling.
Blodsukkeret er fortsatt høyt, og nærmer seg 25 – 26. Jeg setter insulin med pumpa, men det virker ikke.
Ole var maks uheldig. Han bodde for seg selv. Det var helg og det antas at han har fått føling, og derfor tatt til seg masse hurtigvirkende karbohydrater. Han har nok overkompensert med maten, og dette vet alle med diabetes at vi fort kan gjøre.
Du kan få en sulthetsfølelse som gjør at du kan spise en hel hest. Og ikke prøv å si noe til oss da. Fornuften er borte og det eneste som betyr noe er å få i seg mat. Jeg tipper Ole hadde det slik, den dagen.
Etter mat så kommer tretthetsfølelsen og han har nok lagt seg ned for å slappe av. Ole hadde jo dette problemet at ofte merket han ikke svingningene før det var for sent. Og om han har merket noe, så kan blodsukkeret allerede være så høyt at kroppen ikke vil ta til seg insulinen som han satte.
LES OGSÅ: Føling igjen? Her et knippe mulige årsaker til at blodsukkeret daler
Jeg har selv opplevd hyperglykemi!
En februardag for 8 år siden opplevde jeg dette. Hvordan det hele startet vet jeg ikke. Skal jeg tippe så har jeg hatt en føling i løpet av natten som jeg ikke våknet av, og dermed så har leveren tilført kroppen glykose.
Jeg våkner med høyt blodsukker, men gjør som vanlig; setter en stor dose insulin fra insulinpumpa og lar være å spise. En oppskrift som normalt gjør at jeg i løpet av 3 til 4 timer er tilbake til normalen, Men ikke denne gangen…
Blodsukkeret mitt var vel rund 20 (et friskt menneske har cirka 5 -7) da jeg dro på jobb. I løpet av dagen blir jeg mer og mer sliten og føler meg syk. Jeg fryser, er kvalm og tung i pusten.
Etterhvert begynner jeg å få smerter i kroppen. Det gjør sinnsykt vondt i armene og brystet. Jeg tenker jo hjertet med en gang, og må bare komme meg hjem til Hege!
Vel hjemme er det rett på toalettet for å kaste opp. Formen er så elendig at det er bare å gå å legge seg i senga. Blodsukkeret er fortsatt høyt, og nærmer seg 25 – 26. Jeg setter insulin med pumpa, men det virker ikke. Kroppstemperaturen måler under 36 grader.
Hege ringer 113 og ambulansen kommer.
Når insulinpumpa ikke virker – bruk penn eller sprøyte
Jeg havner etterhvert på hjerteavdelingen på sykehuset. Blodsukkeret er på cirka 45 på dette tidspunktet, har jeg blitt fortalt.
Her blir det satt 3 venefloner i armene mine. En for saltvannsoppløsning. En for en blanding av sukkervann og insulin, og en rett inn i pulsåren min, for å hente ut friskt blod for å måle meg hver tredje time, hele døgnet.
Behandlingen legene brukte var å la oppløsningen av sukker og insulin få gjøre jobben med å få ned blodsukkeret. Det er her dette med «om kroppen tar til seg insulin», kommer inn.
Det har seg slik at om cellene får for mye sukker så lukker de seg og nekter å ta til seg andre ting enn bare sukker. De stenger rett og slett ute insulinen, som prøver å komme inn for å bryte ned sukkeret. Så legene må lure cellene mine til å tro at det er reint sukker de får i seg.
For oss med insulinpumpe finnes det et triks for å fikse dette med så høyt blodsukker at pumpa ikke virker. Det er å sette insulin med insulinpenn eller sprøyte, et annet sted på kroppen enn der pumpa er koplet til.
Dette trikset var det ingen som hadde fortalt meg før denne februardagen for 8 år siden. Hadde jeg visst det da så kan det være at jeg hadde unngått dette og arbeidsgiveren min hadde sluppet at jeg var borte fra jobb i 1 uke!
Det gikk heldigvis bra, men den dag i dag så er jeg livredd for å oppleve hyperglykemi, igjen.
R.I.P Ole – du gjorde så godt du kunne!
LES OGSÅ: Dette bør du kunne om behandling av insulinsjokk
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
