Når mamma får føling – Jeg er både flau, redd, stolt og trist

Når mamma får føling – Jeg er både flau, redd, stolt og trist

Linda Terwindt
Født i 1983 og har to barn. Linda har hatt diabetes type 1 siden 1991. Hun har to utdannelser innen helsevesenet; hjelpepleier og apotektekniker. Linda synes det er viktig å bidra til å spre riktig informasjon om diabetes
Publisert første gang: 12.11.15 14:08

Ved en kraftig føling er jeg på mitt mest sårbare og kan si og gjøre mye rart. Det kan ofte føles flaut etterpå, men verst av alt er å føle at jeg utsetter barna mine for unødvendige traumer.

Gratis mySugr

Jeg hører barnegråt i det fjerne. Gråt blir til latter…

Blodsukkermåleren min gir fra seg noen hissige vibrasjoner, som jeg «trykker vekk». Jeg er så vanvittig trøtt. Jeg sover tungt videre. Svever langt inn i en merkelig drøm.

I andre etasje sitter mamma. Hun har tatt opp begge ungene. De spiser frokost, leker og koser seg, men mamma får en gnagende følelse av at noe ikke er som det skal.

Hun tar minsten på armen, og eldste i hånda og går ned for å se til meg.

LES OGSÅ: Føling igjen? Her et knippe mulige årsaker til at blodsukkeret daler

Accu-Chek Guide

Finner meg på hodet i senga

Der står jeg i sengen med rumpa i været og hodet ned i puta. Resten av sengetøyet ligger i en haug på gulvet. Mamma utbryter; «Går det bra Linda?» hvorpå jeg svarer; «Jeg har det sååååå morsomt!».

Jeg er oppegående nok til å ta imot flasken med søt brus som står ved sengekanten. I mellomtiden rusler eldstejenta bort til mannen min sitt nattbord hvor han blant annet har Glucagon. Hun drar bestemoren i hånda og sier; «Mamma trenger sånn!».

Dette er for meg privat og flaut. Flaut fordi det ikke er ungene, men jeg, som trenger barnevakt.

Min mor hadde i min barndom en dårlig opplevelse med injeksjon av Glucagon. En gang da jeg var ganske liten klarte hun å røske ut den 4 cm lange nålen.

Heldigvis begynner sukkeret fra brusen og kicke inn, og fargen kommer tilbake i fjeset mitt. Skjelvingen gir seg, og blodsukkeret er på vei opp.

LES OGSÅ: Hva bør barna vite om diabetes?

Flau, redd, stolt, takknemlig og lei meg

I etterkant er jeg både flau, redd, stolt og lei meg.

Flau over situasjonen. Ved en kraftig føling er jeg på mitt mest sårbare og kan si og gjøre mye rart. Mamma har ikke sett meg slik på mange år. Jeg er tross alt 32 og har bodd hjemmefra siden jeg var 19. Dette er for meg privat og flaut. Så flaut at jeg skammer meg ovenfor mannen min innimellom. Flaut fordi det ikke er ungene, men jeg, som trenger barnevakt.

Redd fordi jeg tenker over hva som kunne ha skjedd dersom mamma ikke hadde vært på besøk. Hadde jeg vært her da? Eller hadde jeg sakte men sikkert sovnet stille inn? Det er en utrolig skremmende tanke.

Stolt. Ja, veldig stolt av den veslevoksne 3 1/2 åringen min som visste hva mamma trengte og visste hvor det lå.

Takknemlig for at mamma var på besøk akkurat da og skjønte at ting ikke var helt som de skulle.

Lei meg, ja veldig lei meg for at barna mine vokser opp meg meg som mamma. Ordene en «venninne» engang sa til meg høres som ekko inni hodet mitt; «Det er så himla egoistisk av deg å få barn. Det skulle ikke vært lov. Du som har diabetes og greier.»

Mon tro om jentene mine hadde hatt en bedre mamma et annet sted? En mamma uten diabetes? Uten å få føle på «traume» å ha en mamma som med jevne og ujevne mellomrom trenger hjelp til å komme til bevissthet?

Folk kan mene hva de vil, men jeg gjør mitt beste. Mitt beste for diabetesen min og det beste for familien og barna mine. Jeg prøver i hvert fall.

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

0/5 (0 Reviews)
Del: