Ny hverdag da datteren min ble syk

Ny hverdag da datteren min ble syk

Bidragsytere
Dette er innhold laget av forfattere fra vårt internasjonale nettverk.
Publisert første gang: 18.01.18
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Da datteren min fikk diabetes, måtte vi tilpasse oss en ny hverdag.

Annonse

Her er mine refleksjoner rundt det å være forelder til et lite barn med diabetes.

Ny virkelighet

Datteren min på 8 år ble syk for to år siden. Det var et udramatisk forløp. En rutineprøve avslørte et for høyt blodsukker. Dette ledet til en uke med undersøkelser på sykehuset.  Der ble vi, som alle andre i samme situasjon, tvunget til å tilpasse oss en ny virkelighet.

Utregning av karbohydrater, veiing av mat og føling ble fort det viktigste i livet vårt. For ikke å glemme stikk i fingeren og insulininsjeksjoner med penn. Det ble rundt 30 stikk per døgn.

Bortsett fra justering av kvoter, så fortsatte det slik. Alt gikk bra, ingen større komplikasjoner oppstod og det gikk fint på skolen.

Etter ca 6 måneder fikk vi kontinuerlig glukosemåler og insulinpumpe av pod-modell.

Annonse

LES OGSÅ: Min verste frykt

Alt ble bedre

Alt endret seg og jeg vil reflektere litt rundt forskjellene.

I dag er vi nede i 5 stikk per uke, og her tenker jeg på stikk i forbindelse med bytte av pod-pumpe, sette ny cgm sensor, samt kalibrere.

Jeg er veldig takknemmelig  for den behandlingen som finnes i dag.

Vår og skolens kontroll på blodsukkeret har blitt mye bedre. Vi, som foreldre, og skolen har mobilene koblet på som følge mobiler. Slik følger vi alltid med på verdiene og trendene. Det forenker alt når vi trenger å diskutere i løpet av dagen. Datteren min har en smartphone i et belte som tar imot signalene fra cgm-senderen. Hba1C verdien har suksessivt blitt bedre.

Vi stiller fortsatt klokken for å sjekke verdiene en gang om natten. Men det er en enorm forskjell fra tiden med penn og stikk i fingeren.

LES OGSÅ: Kjære mor og far – til deg som har barn med diabetes

Ubekymret hverdag

– Selv om vi prøver å få datteren vår delaktig i alt som har med diabetes å gjøre, så glemmer hun noen ganger for eksempel at insulin må tas sammen med et måltid, ettersom det oftest er en voksen som ellers gir dosen, uten at hun merker det.

– På 18 måneder har vi hatt 4 pod-pumper som sluttet å fungere uten signal. Dette har gitt høye verdier raskt, siden det ikke finnes noe langtidsvirkende insulin. Men 4 av 200 er ikke mange.

Mye tid og tanker går til å forsøke å balansere insulin med mat og aktivitet, sørge for at alle nødvendige gadgets finnes, bestilles og hentes ut, å bytte sensorer og pod-pumpe.

Vi har stort sett hatt flaks. Vi har hatt en fantastisk skole og datteren vår har ikke behøvd å være på sykehus mer enn for planlagte undersøkelser. I dag har hun et liv som er nesten likt det hun hadde før hun ble syk. Det samme gjelder resten av familien.

LES OGSÅ: Hverdagen i et diabeteshjem

Takknemmelig

Diabetes er en alvorlig sykdom med potensielt både lange og kortsiktige konsekvenser. Men med de hjelpemidlene datteren vår og vi har i dag, så er alt utrolig mye lettere og bedre enn da hun ble syk.

Jeg er veldig takknemmelig  for den behandlingen som finnes i dag og for de hjelpemidler vi har fått tilgang til.

TOMAS BJÖRKLUND

– Jeg er bare en vanlig forelder til et barn med diabetes

LES OGSÅ: Hva skjer når du får vite at barnet ditt har diabetes?

 

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
Registrer for nyhetsbrev
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: