Den første sommeren i et nytt og bedre liv

jente på ferie sommer glad palmer strand
Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

I sommer har jeg spist is og pasta. Jeg har drukket vin. Jeg har levd livet. Likevel har jeg holdt et ganske stabilt blodsukker, og det kan jeg takke sensoren for.

Etter mye sykdom og frustrasjon over lang tid, spesielt i forhold til diabetesen, fikk jeg i april blodsukkersensor. Noe jeg har skrevet om i tidligere innlegg.

I dette innlegget vil jeg fortelle om hvordan sommeren har vært etter jeg fikk blodsukkersensoren, og hvordan den har gitt meg nytt håp om en bedre fremtid.

LES OGSÅ: Matnerd på tur til Tyrkia

Endelig sommerferie!

Sommeren i år startet med et smell – eksamen og studieåret var endelig over, det var sol og varmt i været, og endelig ferie med familien.

I juni reiste jeg til Nice med foreldrene mine, med store planer om å slappe av og feire at jeg endelig var ferdig med fjerde året rettsvitenskap. Med meg i bagasjen hadde jeg sensoren, og det var jeg fryktelig glad for.

På fire dager gikk jeg mer enn jeg hadde gjort de forrige tre månedene til sammen, og det var minimalt med blodsukkertrøbbel.

Før turen hadde jeg nemlig vært så å si inaktiv, men i 30 plussgrader gikk vi rundt 25.000 skritt om dagen mens vi utforsket den franske rivieraen. Noe som var en stor overgang fra min studiehverdag, for å si det mildt.

Det gikk overraskende bra! Sensoren ga beskjed om nettene ved lavt blodsukker, noe den også gjorde på dagtid. Den varslet når det var på tide å spise, og når jeg måtte sette korreksjonsdoser.
Ofte glemmer jeg å spise når jeg er på ferie, fordi det er så mye å oppleve, men denne gangen måtte vi bare ta oss tid til både mat og hvilepauser. Det gjorde også at kroppen ikke var helt utslitt på kveldstid, noe den vanligvis er på ferier.

LES OGSÅ: Diabetes i varmen: Thomas gir deg sommertipsene

En ny og aktiv hverdag

På fire dager gikk jeg mer enn jeg hadde gjort de forrige tre månedene til sammen, og det var minimalt med blodsukkertrøbbel. Jeg spiste is og pasta, drakk vin, og for første gang på lang tid koste jeg meg med livet. Det var deilig å være 25 år, og endelig leve igjen!

den franske riviera strand Nice

Foto: Marte Haaje Jacobsen

Derfor brydde jeg meg heller ikke om at andre tittet på meg på stranden, med sensor plassert på magen, på den overvektige kroppen min. Hjemme i Norge hadde jeg prøvd å gjemme meg bort, men ettersom vi var i utlandet hvor ingen kjente meg, brydde jeg meg ikke. Det var så deilig å ha et liv med minimalt med bekymringer for en liten periode.

Etter jeg kom hjem har jeg brukt tiden til å så smått være aktiv igjen. Det gikk så fint å være i bevegelse på ferie. Derfor har jeg benyttet muligheten, og begynt å trene igjen. Noe jeg merker kroppen har ekstremt godt av. Ting går lettere, energinivået blir gradvis høyere og blodsukkeret er mer stabilt.

Takknemlig for mulighetene jeg har fått

Jeg har hatt en helt fantastisk sommer i år. Etter en tøff vinter har jeg vært sosial med venner og familie, vært på ferie i utlandet og på hytteturer. I år hadde jeg bestemt meg for å bli med på alt jeg ble spurt om, så lenge helsen tillot det, og den har spilt på lag hele sommeren. Derfor har jeg også hatt muligheten til å lage mange fine minner med de jeg er glad i.

Som dere sikkert forstår har jeg sensoren å takke for det. Og jeg er så takknemlig for et liv med færre bekymringer!

Foto: Marte Haaje Jacobsen.

Det må nevnes at det er absolutt ingen mirakelkur å få sensor, det har også vært mye frustrasjon, men jeg er likevel veldig fornøyd.

LES OGSÅ: Diabetes er ikke til hinder for å trene, men noen utfordringer er det

Fremtiden er lys

Da faren min for et par uker siden ga meg en god klem, og sa han var glad for å endelig ha «gamle Marte» tilbake, begynte jeg å gråte av glede. Så lite skulle til, men samtidig så mye hadde sensoren å si for hverdagen og livet.

Nå gleder jeg meg til en høst med skriving av masteroppgave, med enda mer trening og aktivitet. Og forhåpentligvis enda bedre blodsukker. Jeg ser endelig lyst på fremtiden, og det vet jeg at sensoren vil bidra med!

Del: