Fulltidsstudent med diabetes: – Til slutt klarte jeg ikke mer (Del 1 av 4)

Fulltidsstudent med diabetes: – Til slutt klarte jeg ikke mer (Del 1 av 4)

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

Studier og diabetes – det ble alt hverdagen handlet om. Så sa det stopp. I fire deler vil jeg dele historien om hvordan jeg fikk tilbake balansen i livet, mye takket være en sensor.

«Marte, skulle ikke du stå opp klokken åtte?» Ordene ble etterfulgt av et par bank, og soveromsdøren som åpnes. Mamma får en bekymret rynke i pannen, «I natt igjen?» spør hun mens hun titter seg rundt i rommet.

Kroppen skjelver der jeg ligger våt av svette under en dyne, mens sengetøyet ligger samlet i en haug på gulvet. Ja, i natt igjen tenker jeg inni meg før jeg sier høyt; «Ja, men det har ikke vært like ille i natt altså». Føler med en gang et stort behov for å bortforklare situasjonen før hun kan ytre flere bekymringer. Det klarte jeg altså ikke.

LES OGSÅ: Å måle blodsukkeret ble en besettelse

Hun setter seg ned i sengen, legger en varm og omsorgsfull hånd på ryggen min mens hun stryker bort håret fra ansiktet mitt med den andre hånden.

«Dette er ikke bra i det hele tatt. Det kan ikke fortsette slik! Hvordan skal du klare å fullføre studiene, når nettene dine brukes til å spise og konstant arbeid med å holde blodsukkeret oppe? Det går ikke. Du flyttet hjem for at du skulle slippe å bekymre deg på egenhånd. Det er tydelig at det ikke hjelper. Noe må endres, du må be om å få hjelp. Dette kan ikke fortsette!».

ligge i senga

Foto: Marte Haaje Jacobsen.

Den evige frykten for profesjonell hjelp

Ordene skremte meg. Jeg som alltid håndterte diabetesen selv, skulle jeg nå for første gang på 21 år be om hjelp? Tidligere hadde foreldrene mine bedt om hjelp for meg, men jeg hadde aldri bedt om hjelp selv.

Det føltes som et enormt nederlag i en alder av 25 år å ikke kunne styre en sykdom jeg fikk som 4 åring. Sykdommen som hadde levd med meg gjennom hele barndommen, ungdomstiden og nå som student og ung voksen.

Dette fokuset, kombinert med studiene, hadde tatt over livet mitt. Det var ikke lenger tid til venner, reising som jeg virkelig elsket, trening og i tillegg hadde vekten gått opp fryktelig mye den siste tiden.

LES OGSÅ: Dette er informasjonen jeg har savnet fra helsepersonell 

Til slutt måtte jeg innse at det var nødvendig å flytte hjem, og få hjelp.

Etter fire år i en annen by, 30 mil unna, flyttet jeg hjem da jeg skulle starte på mitt fjerde år som student. Det var rett og slett for tøft å bo alene, langt unna foreldrene mine. Jeg hadde nok en gang behov for den trygge rammen jeg alltid hadde hatt rundt meg da jeg bodde hjemme.

Foreldrene mine var den største trygghet i et liv med mye usikkerhet og bekymringer. Livet som student hadde vært ekstremt krevende, men på et vis hadde jeg klart å fullføre en bachelor i juss, selv med en uforutsigbar sykdom som krevde hundre prosent fokus til enhver tid.

Å flytte hjem på pikerommet var selvfølgelig et nederlag for den «flinke piken» som jeg alltid hadde vært. Samtidig visste jeg at det ville hjelpe meg til et bedre liv. Kanskje fokuset kunne endre seg litt, og jeg ville føle at jeg mestret ting på egenhånd igjen.

Forholdet til foreldrene mine var godt, de respekterte at jeg var voksen og hadde mitt eget liv selv om jeg nå nok en gang skulle bo under samme tak som dem. Dessuten hadde vi en hytte 50 meter unna huset som ble innredet etter mitt behov, slik at jeg hadde et sted å være hvis jeg hadde behov for privatliv, eller et sted å ha besøk av venner.

LES OGSÅ: Type 1 og type 2 diabetes – hva er forskjellen?

Presset fulgte med meg hjem

Alt skulle bli så mye lettere da jeg flyttet hjem, men det ble det ikke. Studiene krevde ekstremt mye av meg, og håpet om å klare å fullføre min mastergrad i rettsvitenskap, selv med diabetes ble mindre og mindre for hver uke som gikk. Og som den «flinke piken» som jeg var, prioriterte jeg selvfølgelig skolen over alt.

Var det virkelig verdt det? Å presse kroppen så mye at den kollapser av påkjenningen?

Venner, familie, normal fysisk aktivitet – ja, absolutt alt annet enn studiene ble nedprioritert. Klarte jeg ikke fullføre det som var drømmen min, ville jeg føle meg ekstremt mislykket. Det spilte ingen rolle hva noen sa, at jeg hadde gjort mitt aller beste, og det var ikke mer jeg kunne gjort.

«Jo, selvfølgelig kunne jeg gjort mer, det kan man alltid!», sa jeg til meg selv gjentatte ganger. Hver gang jeg ble usikker sa jeg til meg selv; «Bare litt til, du klarer å presse deg litt til».

LES OGSÅ: Menneskets beste venn som hjelpemiddel

Kroppen kollapset – er det verdt å presse seg selv på den måten?

Til slutt klarte jeg ikke mer. Første eksamen var gjennomført, og jeg kjente beina svikte under meg. Kroppen knakk rett og slett sammen og tårene sprutet da jeg fikk øye på mamma. Jeg var så sliten, både fysisk og mentalt.

Synet flakket. Jeg klarte ikke se klart og hodepinen var så kraftig at jeg kastet opp. Var det virkelig verdt det? Å presse kroppen så mye at den kollapser av påkjenningen? Jeg vet fortsatt ikke om svaret er ja eller nei..

Fortsettelse følger i del to.

Del: