Fulltidsstudent med diabetes: Kunne kontinuerlig glukosemåler være løsningen min? (Del 3 av 4)
Dette er min historie om hvordan jeg innså behovet for kontinuerlig glukosemåling. Problemet var at det virket tilnærmet umulig å få innvilget denne sensoren.
(PS! Dette er del tre i en serie av fire. Her kan du lese del 1, og her kan du lese del 2.)
Tiden jeg i utgangspunktet skulle bruke på forelesninger og studier ble brukt til andre ting. Å sove, prøve å bli frisk, reise fra lege til lege for hjelp, og iherdig jobbing med å holde blodsukkeret under kontroll.
Dersom jeg ikke hadde bodd hjemme på denne tiden og fått hjelp av foreldrene mine, hadde jeg aldri klart å holde motet oppe. Aldri før hadde jeg vært så frustrert og utslitt som jeg var på denne tiden, og ved flere anledninger var jeg på vei til å gi opp.
Spørsmålet om jeg noen gang kom til å bli frisk igjen stilte jeg meg selv utallige ganger hver dag.
LES OGSÅ: Har du type 1 diabetes? Dette skjer i kroppen din!
Fantes det hjelpemidler som kunne få blodsukkeret under kontroll?
Tiden før timen hos diabeteslegen søkte jeg en del på nettet om mulige hjelpemidler. Den beste og eneste løsningen så ut til å være blodsukkersensor. Den måler blodsukkeret kontinuerlig gjennom døgnet, og gir alarmer ved høyt og lavt blodsukker.
Ikke at jeg fikk inntrykk av at dette ville løse alle problemene mine, men jeg tenkte det ville være en god mulighet for å unngå de mange nettene med lavt blodsukker. Spesielt dersom sensoren faktisk gjorde som lovet – alarmerte ved lavt blodsukker.
Sensoren virket fristende, men samtidig husket jeg år med frustrasjon over insulinpumpe i ungdomsårene. Et hjelpemiddel jeg hatet over alt på denne jord, og som gjorde at jeg følte meg fanget i egen kropp. Jeg ble lovet at pumpen skulle gjøre livet mye lettere, og diabetesen betydelig lettere å regulere. Aldri før har jeg følt meg så syk som jeg gjorde da.
Den psykiske belastningen om å alltid bli påminnet diabetesen var utfordrende. Hver gang slangen hang seg fast i et dørhåndtak eller hver sommer hvor folk stirret på badestranden. Likevel følte jeg at jeg måtte gi sensor en sjanse.
LES OGSÅ: Slik reduserer du følinger
Var det virkelig så vanskelig å få den hjelpen jeg hadde behov for?
Eneste problemet var at det virket tilnærmet umulig å få innvilget denne sensoren. Kravene for å få en slik var visst ekstremt høye, og jeg kunne lese at mennesker med mye større problemer enn meg ikke fikk det innvilget.
Jeg kjente tydelig følingene, og jeg våknet om nettene, så for min del var ikke nattefølingene livstruende. Derfor ble jeg naturligvis også bekymret for hvordan timen hos diabeteslege ville gå.
Foto: Marte Haaje Jacobsen.
Heldigvis har jeg ei god venninne med diabetes som også har sensor, og hun kunne forsikre meg om at jeg var en god kandidat for sensor, og at hun hadde ikke hatt problemer med å få den innvilget. Hun advarte meg om at det kunne ta tid, og at jeg kanskje måtte være helt ærlig om hvordan helsesituasjonen min hadde vært de siste månedene. Noe jeg ikke var veldig glad for.
Det eneste rette valget var å være ærlig og fortelle alt
Da jeg møtte opp på timen hos diabeteslegen fortalte jeg henne hvordan livet mitt hadde vært de siste månedene. Hvor vanskelig det hadde vært å leve med diabetesen, og hvordan kroppen var utslitt etter mye stress i skolesammenheng. Fortalte henne også at jeg var under utredning for feber og elendig allmenntilstand, som aldri ville gi seg.
Jeg satt med klump i halsen da jeg ærlig fortalte hvor ille ting hadde vært, og hvor nærme jeg hadde vært å bare gi opp og la diabetesen seile sin egen sjø. Sa videre at jeg hadde hørt om sensor, og at jeg trodde dette kunne være en god løsning for meg i den situasjonen jeg var i nå. Var klar og tydelig da jeg sa at jeg ikke forventet at alt skulle bli bedre med sensor, men at livet mitt kunne bli litt lettere å leve akkurat nå.
LES OGSÅ: Å holde et stabilt blodsukker under trening er et puslespill
Endelig fikk jeg noe å juble for!
Legen sa hun trodde at jeg ville være en god kandidat for sensor, spesielt når hun så på mine tidligere journaler fra ungdomsårene med mye lavt blodsukker. Dessverre kunne hun ikke love at jeg fikk den innvilget, men at hun skulle argumentere så godt hun kunne for at det skulle gå igjennom.
Gleden var derfor stor når hun allerede dagen etter ringte for å fortelle at jeg skulle få sensor! Og at jeg slapp både prøvetid og ventetid med påfølgende søknad – sensoren var min for godt. En måned senere kunne jeg komme på opplæring og få med meg sensoren hjem.
Jubelen stod i taket hjemme da jeg kunne gi beskjeden videre til et par slitne foreldre.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
