Ubehagelige følingsopplevelser

Ubehagelige følingsopplevelser

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

I løpet av mine elleve år med diabetesdiagnosen, har jeg ikke hatt altfor mange alvorlige episoder med føling. Det er derimot et par følingsepisoder som har satt sine spor i meg.

Jeg er så heldig at jeg raskt kjenner om blodsukkeret er i ferd med å bli lavt, i tillegg til at jeg tar mange målinger i løpet av dagen. Likevel har jeg hatt noen ubehagelige følingsopplevelser. Min første føling var en svært ubehagelig opplevelse. Jeg hadde aldri kjent på noe slikt før, og ble veldig redd da jeg brått ble svimmel, nærmest lammet i kroppen og svetten begynte å renne.

En annen episode, som jeg ser tilbake på som skrekk og advarsel for både meg selv og andre, var da jeg bestemte meg for å ha hjemme-alene-fest som fersk attenåring. Det som bare skulle bli en artig kveld med jentegjengen, endte på akuttmottaket på sykehuset. Dette på grunn av et alt for stort alkoholinntak og en påfølgende føling, som verken jeg eller venninnene mine var i stand til å håndtere.

Utenom dette har jeg mange ganger våknet opp på nattestid med kraftige følinger. Dette er ubehagelig, men da er jeg som regel hjemme og jeg vet at jeg har både mat og hjelp i nærheten.

LES OGSÅ: Føling alene for første gang

En helt vanlig dag?

For et par dager siden, hadde jeg derimot en opplevelse med føling som var utrolig skremmende og ubehagelig. Den har jeg lyst til å dele med dere. Det startet som en helt vanlig dag i en praksisperiode. Jeg hadde litt lavt blodsukker på morgenen, så jeg spiste frokost som vanlig, men satte ikke noe insulin.

Etter to timer sjekket jeg blodsukkeret, det var da på 9,4. Jeg spiste et eple og satte 2,5 enheter med insulin. Klokka 12:30 var blodsukkeret på 14,6. Irritert over dette, satte jeg en dose på svimlende 8 enheter. En time etter målte jeg 15. Jeg pøste deretter på med enda 6,5 enheter.

Når jeg ser dette svart på hvitt, blir jeg faktisk skremt. Her har jeg helt ukritisk satt enorme mengder insulin, i et relativt kort tidsrom. Det er ikke rart jeg fikk føling…

Ignorerte symptomene

Etter endt arbeidsdag tok jeg turen inn til byen. Jeg følte meg i fin formen helt til jeg kom til mitt stoppested; da kom symptomene. Jeg skulle bare en kjapp tur innom apoteket, men ble nødt til å måle før jeg kunne gå videre. Blodsukkeret var på 3,6, noe jeg ikke tenkte var spesielt kritisk. Dessuten hadde jeg rosiner i sekken.

Hvorfor jeg ikke spiste disse rosinene, eller registrerte at 3,6 er et ganske lavt blodsukker, vet jeg ikke. Jeg hadde også glemt hvor mye insulin jeg hadde satt tidligere på dagen. Jeg fortsatte derfor videre til butikken for å handle noen småting. Det er jo fort gjort tenkte jeg, problemet var bare at i det jeg går inn butikkdøra kommer følingen som kastet på meg…

Jeg kjenner at jeg begynner å kaldsvette og det flimrer for øynene mine. Jeg henter en smoothie i kaldskapet, men skjønner raskt at jeg trenger noe mer. Jeg vet bare ikke hva.

Jeg vandret frem og tilbake mellom reolene uten å vite hva det var jeg skulle finne. Det rykket i kroppen og hadde svarte flekker foran øynene. Jeg husker godt at jeg tenkte at jeg kom til å besvime, men jeg klarte ikke stoppe.

LES OGSÅ: Frykten for å ikke våkne opp

Her har jeg helt ukritisk satt enorme mengder insulin, i et relativt kort tidsrom. Det er ikke rart jeg fikk føling…

Hva om de tror jeg er full eller ruset?

Jeg så meg selv utenfra der jeg gikk ustødig og forvirret rundt. Føling gjør meg så utrolig irrasjonell, hvorfor kunne jeg ikke bare be om hjelp? Det er ikke første gang jeg ikke ber om hjelp når jeg egentlig trenger det. Frykten for at noen skal tro at jeg er påvirket av alkohol eller andre rusmidler har ofte stoppet meg fra det.

Etter en liten stund fant jeg det jeg ikke husket at jeg lette etter. Jeg tar med en sjokolade og går til kassa. Det går med ett mye bedre, husker til og med koden min. På benken utenfor går både smoothie og sjokolade ned som om det var mitt siste måltid. Etter ti minutter var jeg mye bedre, men for å være sikker spiste jeg rosinene på bussen hjem.

Bare flaks at det gikk bra

Det gikk bra denne gangen, men denne opplevelsen satte virkelig en støkk i meg. Hva om jeg faktisk hadde besvimt? Hadde det vært noen som hadde forstått at jeg hadde diabetes? At jeg måtte ha sukker? Jeg tør ikke tenke tanken engang.

LES OGSÅ: Stress + diabetes = Ekstremsport!

Hva har jeg lært?

Det er viktig å ha litt is i magen når det gjelder korrigering av høyt blodsukker. Det har jeg lært nå. Jeg bruker hurtigvirkende insulin, men det tar litt tid før blodsukkeret går ned igjen. Det at jeg satte en så høy dose, og kun ventet en time før jeg satte neste, var ikke spesielt lurt.

Jeg vet at jeg har noe å jobbe med, ofte pøser jeg på med insulin for å få ned blodsukkeret, når det begynner å virke, har jeg satt så mye at det som regel ender i føling. Når jeg nå har opplevd hvor farlig og ekstrem en føling kan utarte seg, vil jeg forsøke å være mer forsiktig fremover. Jeg må også ta følinger på alvor. Selv om jeg føler meg ok der og da, kan det fort snu. Jeg ønsker virkelig ikke å ha en slik opplevelse igjen.

LES OGSÅ: 4 ganger jeg har fått føling på jobb

0/5 (0 Reviews)
Del: