4 ganger jeg har fått føling på jobb
Føling på jobb vil man helst unngå, og som regel klarer jeg det. Men ikke alltid. Her er fire småflaue følingsepisoder jeg har opplevd på jobben.
Jeg må innrømme at jeg som regel fint klarer å unngå for lavt blodsukker på jobben som apotektekniker. Kanskje fordi jeg forebygger, at jeg nå har kontinuerlig blodsukkermåler, og fordi jeg bare jobber 50 prosent.
Men det skjer jo, og jeg kan i ettertid le av situasjonene heldigvis, for det har aldri skjedd noe alvorlig.
1. Bet sjefen i fingeren
Første gangen det gikk skikkelig skeis sto jeg og pakket medisiner til hjemmesykepleie.
Tidspress, mye varer, mye kontroller og en tidvis utålmodig sjåfør gjorde at det ikke ble tatt tid til pauser for blodsukkersjekk. Jeg jobbet på, også da uten følingssymptomer.
Jeg husker jeg fortale en kollega at jeg trodde blodsukkeret var lavt. Hun gjeter meg inn på lunsjrommet.
Mer husker jeg ikke før jeg kommer til meg selv sittende rett foran min daværende sjef og prøver så godt jeg kan å nekte han å gi meg Hypostop (flytende glukose). Det smaker helt grusomt og jeg hadde på et tidspunkt bitt ham i fingeren.
I det fjerne hører jeg: «Jeg har ringt ambulanse – de er på vei.».
Da slår det en fanden til i meg. Ikke søren! Jeg gulper i meg Hypostopen og kjenner etter hvert sukkeret spre seg i kroppen. Når ambulansen kommer så ser de litt dumt på meg, måler blodsukkeret som viser 5.3. Trekker på skuldrene og forlater åstedet….
LES OGSÅ: – Kan diabetesen påvirke mine muligheter på jobbmarkedet?
På et tidspunkt blir jeg sittende under en pult, gapskrattende mens jeg kaster makuleringspapir rundt meg.
2. Kunde til unnsetning
En annen gang sto jeg ute i kassen og skulle ta imot betaling. Tall og bokstaver smelter i hverandre. Jeg gjør som jeg pleier, men dataprogrammet lystrer ikke.
Kunden skjønner hva som foregår, hun har visstnok en bror med diabetes. Hun tar tak i meg og dytter meg inn på lunsjrommet, setter meg bestemt ned på en stol og gir meg en banan.
Et par kollegaer flokker til: «Jeg bare tok meg til rette, jeg.» sier kunden. Hun skulle fått blomster på døra, men var bare veldig glad for å hjelpe.
«Det er lett å glemme at dere som jobber på apotek også er mennesker».
LES OGSÅ: Balladen om den søte drikken
3. Lattermild under pulten
Jeg var diabetesansvarlig der jeg jobbet tidligere, naturlig nok. Hadde derfor veldig mye kontakt med faste diabeteskunder daglig.
Jeg skulle jobbe kveld med en relativt ny farmasøyt. Hun kjente til at jeg har diabetes, men visste egentlig lite om diabetes generelt.
Ettermiddagen kommer og det er bare oss to på jobb. Klokken har rundet 17 og vi har en time igjen. Jeg husker ikke stort selv fra hendelsen, men dette er det jeg har blitt fortalt:
Foto: Shutterstock.
På et tidspunkt blir jeg sittende under en pult, gapskrattende mens jeg kaster makuleringspapir rundt meg. Heldigvis er en av diabeteskundene mine kommet inn i lokalet etter jobb, han skjønner tegninga og sender kona ut for å kjøpe eplejuice.
Jeg kommer til meg selv i en stol og har da tre par øyne som stirrer litt forskremt på meg.
Jeg har fortsatt den dag i dag litt problemer hvis jeg treffer på vedkommende. Jeg hilser riktignok aldri på grunn av taushetsplikt, men jeg rødmer fra lilletåa og opp til øret.
LES OGSÅ: Marthe har hatt diabetes 1 i 35 år – her er hennes råd om føling
4. Returkløning
Så var det nå sist på mandag. Jeg har jobbet på samme sted i over et år, og nå har jeg jo kontinuerlig måler. Den er gull verdt på jobb altså.
Jeg jobber sent sammen med sjefen og vi har greit med ting å gjøre, men ikke travelt.
Måleren vibrerer hissig, blodsukkeret er lavt – eller det vil si på vei ned. Jeg tar et par druesukkertabletter og styrer på videre. Og i farten glemmer jeg å sjekke måleren igjen.
Så da sto jeg der igjen da, foran kassen. Skulle ta noe i retur, som er en ganske enkel operasjon – men der krøller det seg. Programmet nekter å lystre, og DER kom jeg på blodsukkeret.
Jeg stotrer frem til kunden: «Eh… Jeg tror jeg må høre med sjefen jeg. Får det ikke til nå».
Småjogger til andre enden av lokalet, griper tak i flasken med Urge mens jeg sier til sjefen: «Du? Blodsukkeret trøbler seg her. Hjelper du en kunde med retur? Programmet nekter å lystre».
LES OGSÅ: Føling igjen? Her et knippe mulige årsaker
Har alltid mat og drikke liggende på jobb
Jeg har heldigvis vært spart for de store, traumatiske opplevelsene med lavt blodsukker ute blant folk i voksen alder. Jeg har stort sett håndtert det bra.
Det hemmer meg ikke på noe vis og de aller fleste kollegaer jeg har hatt igjennom tidene har forståelse for at ingen dager er like, dermed ikke blodsukkeret heller.
Der hvor jeg jobber nå har jeg alltid mat på lunsjrommet, en stor boks druesukker i skapet mitt i garderoben, pluss en boks i skuffen ute i kassen. Og jeg har en flaske Urge stående i tilfelle jeg trenger noe hurtigvirkende. Mest fordi jeg ikke er en stor fan av druesukkertablettenes konsistens.
Hvordan håndterer du lavt blodsukker i en jobbsituasjon?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
