Skulle diabetesen få knuse drømmen om dykkersertifikat?

Skulle diabetesen få knuse drømmen om dykkersertifikat?

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.

Helt fra jeg var liten har jeg elsket å være i vann, det har vært et av de stedene jeg har følt meg mest fri. Drømmen om å ta dykkersertifikat vokste seg derfor stor, men uansett hvor jeg henvendte meg var svaret det samme. Skulle virkelig diabetesen hindre meg i å leve ut drømmen?

Accu-Chek Mobile - Boots

Jeg har hatt en far med en utrolig evne til å motivere til vannaktiviteter, samt snu episoder som kunne vært traumatiske, til noe positivt.

Da jeg var fire år svømte jeg som en fisk, helt uten hjelp. Da jeg var seks var familien på ferie i Tyrkia, og hotellet hadde selvfølgelig barnebasseng. Dette bassenget brydde jeg meg lite om, og ville helst være ute i det dype vannet sammen med far og storebror. Vi svømte, og dykket under vann.

Etter hvert kastet pappa klokken sin ut i vannet, og sa «Marte, du får hente den til meg». Selvfølgelig svømte jeg ned for å hente den, uten noen problemer. Da jeg kom opp igjen fikk jeg beskjed om å hente klokken på nytt, men denne gangen ved å bruke munnen.

LES OGSÅ: Kan man trene hardt med diabetes?

Da jeg kom opp fra vannet ble selv pappa imponert

Svømming var en aktivitet jeg mestret. Jeg var i vannet fra vi kom til stranden til vi dro. Foreldrene mine måtte dra meg ut av vannet da de så at jeg begynte å bli blå, men selv da nektet jeg. Noen følinger ble det selvfølgelig med mye aktivitet, og lite tid til mat og hvile.

Lysten til å ta sertifikatet ble ikke mindre jo mer jeg fikk prøve meg. Og skuffelsen av hvordan diabetesen begrenset meg ble større.

Da jeg ble litt eldre var ønsket om å ta dykkersertifikatet stort. Jeg svømte godt, og vokste opp med en far som drev mye med dykking. Blodsukkeret var stabilt, og følingene kjente jeg godt. Jeg søkte selv mye på nett for å se om det var muligheter for å ta det i andre land, eller om det var noen sentre i Norge som faktisk tillot det. Men svaret var det samme uansett hvilket sted jeg prøvde lykken. Det føltes ekstremt urettferdig at diabetesen også skulle hindre meg i oppnå en av mine største drømmer.

Pappa lot meg gjennomføre testdykk, spesielt på ferie hvor det var flere eksperter rundt oss. Jeg fikk også ta på våtdrakt, svømmeføtter og dykkermaske, mens han kastet vest og oksygenflasker i badebassenget hjemme i hagen.

I det kalde vannet kunne jeg flyte i time etter time. Lysten til å ta sertifikatet ble ikke mindre jo mer jeg fikk prøve meg. Og skuffelsen av hvordan diabetesen begrenset meg ble større.

LES OGSÅ: Å få påvist diabetes ble et slag i trynet

Lys i tunellen

Det året jeg fylte 19, og var ferdig med videregående reiste jeg på ferie til Spania med flere venninner. Turen ble selvfølgelig mye fest og morsomheter, men likevel ønsket jeg å få noe mer ut av ferien. Bestevenninna mi hadde vært på samme plass tidligere, og hadde den gangen kommet i kontakt med to nordmenn som drev et dykkesenter der nede. Hun visste at dette var en av mine største drømmer, så hun foreslo at vi skulle ta en prat med dem.

Noen dager etter var vi på vei til en dykkerlege som senteret samarbeidet med. Lederne for senteret hadde gått med på å gi meg muligheten til å gjennomføre et slikt kurs. Men bare hvis dykkerlegen ga klarsignal.

I bilen var jeg tankefull og litt sint. Hvordan kunne jeg tillate meg å få så store forhåpninger for noe jeg var fullstendig klar over ikke ville gå. Noen netter tidligere hadde nemlig slitt med føling etter føling, og et blodsukker som aldri ville gå ordentlig opp.

Denne hendelsen var faktisk med på å gjøre at jeg begynte å se flere muligheter, og ikke bare begrensninger når det kommer til diagnosen min.

Samtidig som disse tankene overtok tankegangen min, visste jeg at jeg aldri ville utsette kroppen min for noe den ikke ville takle. Signalene fra kroppen ville selvsagt bli lyttet til før jeg kastet meg ut i vannet for å gjennomføre et dykk.

Jeg gikk inn til legen med en klar tanke om at dette ikke ville gå veien, og forberedte meg mentalt på skuffelsen. Etter å ha servert en liten hvit løgn om den foregående følingen, noen fysiske aktiviteter ble gjennomført, en EKG (Sjekk av hjertet), og en HbA1c måling som var perfekt, fikk jeg faktisk godkjenningen. Jeg hoppet av glede ut av legesenteret med papirene i hånden, med et stort stempel påskrevet «APPROVED», og signatur fra legen.

Fire dager senere stod jeg med beviset i hånden, og med tittelen «Open Water Diver».

LES OGSÅ: Fem ting jeg har lært etter fem år med diabetes

Gjorde meg bevisst på mulighetene

Jeg var en jente med en drøm som kan virke liten for mange, men det var stort for meg. Selv om jeg ikke hadde de helt beste forutsetningene for å få det gjennomført, så fikk jeg til noe som ikke skulle være mulig, og det er noe jeg fortsatt er stolt av.

Denne hendelsen var faktisk med på å gjøre at jeg begynte å se flere muligheter, og ikke bare begrensninger når det kommer til diagnosen min.

Nå skal det sies at jeg har aldri gjennomført et dykk med problemer med blodsukkeret, verken før eller etter dykket. Jeg har alltid litt høyt blodsukker når jeg går ut i vannet, og spiser godt før og etter.

Nå har jeg også lest flere artikler om at det åpnes for at folk i Skandinavia med diabetes kan få muligheten til å ta et slikt kurs. Dersom en kvalifisert lege gir godkjenning.

Du må selv begrense begrensningene

Det er viktig å utfordre begrensningene som blir tillagt deg når du har diabetes, så lenge det er innenfor rimelighetens grenser. Man kan få til mye som kronisk syk, og man må kanskje gå noen omveier for å komme dit, men belønningen som kommer etter strevet er absolutt verdt det.

Accu-Chek Mobile
0/5 (0 Reviews)
Del: