Fikk diabetes type 1: – Jeg skulle bli den sprekeste av dem alle!
Jeg var den gutten som stort sett alltid var best. Han som spilte fotball hele tiden. Han som aldri trengte å uroe seg for noe som helst. Jeg skulle bli fotballproff i utlandet og tjene massevis av penger. Dette var drømmen min. Helt til den dagen legen sa at jeg hadde fått diabetes type 1.
Jeg husker så godt den høstferien. Jeg var 17 år. Moren min og jeg var hos stefaren min og jeg fikk trene med et nytt fotballag den uka, bare for moro skyld egentlig. Jeg elsket å trene og å vise meg fram på trening. Men noe var liksom ikke helt som det skulle…
Det startet med at jeg var mye tørst. Flere ganger måtte jeg opp om natten for å gå på do. Jeg ble fort veldig sliten på treningen også.
Hvorfor snakker legen om diabetes?
Moren min bestemte ganske raskt at dette måtte sjekkes opp. Hun bestilte time hos fastlegen, og vi dro dit rett etter at ferieuka var over. Blodprøve ble tatt, og han nevnte så vidt noe om diabetes… Nå måtte vi bare få svar på langtidsblodsukkeret.
Jeg husker at jeg tenkte; hvorfor i alle dager snakker han om dette? Hva har det med meg å gjøre? Kan han ikke bare skrive ut noen tabletter eller noe sånt? Noe som gjør at jeg blir bedre og kvitt dobesøkene om natten?
Da vi gikk derifra følte jeg at dette var et totalt unødvendig legebesøk og det hadde ikke gått opp for meg enda. Det hadde ikke gått opp for meg at jeg hadde fått diabetes type 1.
LES OGSÅ: Har du diabetes type 1? Dette skjer i kroppen din!
Jeg hadde fått diabetes!
Men, plutselig gikk det opp for meg. Diabetes type 1? Jeg husker magefølelsen den dag i dag. Jeg gikk så utrolig langt ned i kjelleren. Fra å spille fotball flere ganger om dagen og trene masse for å lykkes med idretten jeg elsket, til å bli sendt på sykehus for å få behandling for diabetes type 1. Det var ikke greit.
Når jeg tenker tilbake på det nå så er det jo heller ikke så rart. Alt ble snudd på hodet og jeg fikk vite at jeg måtte leve med å stikke insulinsprøyter i mage og lår hver eneste dag resten av livet mitt. Det var selvfølgelig ekstremt mye å fordøye for en 17-åring. Det er fremdeles tungt av og til.
Mens livet til venner, lagspillere og medelever gikk som normalt videre, så måtte jeg nå være han som skulle sjekke alt av karbohydrater i mat. Bruke insulinpenn, sprøytespiss og måleapparat hver eneste gang jeg skulle ha i meg noe å spise eller drikke. Det var vanskelig, det var vondt, og alt av selvtillit og tro på meg selv ble borte. Drømmen ble knust!
LES OGSÅ: Dette er diabetes type 1
Så kom vendepunktet – slutt med sutringen
Jeg tenkte mye. Lenge. Men jeg husker godt da vendepunktet kom. Den ene dagen da jeg sa til meg selv :
«Nå er det på tide å slutte å synes synd på deg selv, Thomas. Nå er det slutt på sutringa! Nå har du to valg; Enten fortsetter du å synes synd på deg selv, eller så prøver du faktisk å få noe positivt ut av denne situasjonen. Gjør det du vil gjøre. Dette trenger ikke å begrense deg i det hele tatt!»
Det virker kanskje ikke så sterkt når man leser det i ettertid, men dette var et slags a-ha-øyeblikk for meg. Et vendepunkt. Det var slutt på å synes synd på seg selv. Jeg skulle heller jobbe enda hardere enn noen gang for å kunne gjøre det jeg har lyst til å gjøre, uansett om det var trening, fotball eller å spise det jeg har lyst til å spise.
Jeg ville ikke være den personen som ga seg med det jeg elsket på grunn av jeg fikk en «sykdom» som gjorde det vanskeligere for meg. Nei, jeg skulle bli han som kunne si at dette er noe man kommer seg gjennom. Man skal fortsatt kunne leve livet sitt på en utrolig bra måte, med eller uten diabetes. Kunnskap gir makt! Her var det bare å lese seg opp på min egen sykdom og stå i det med begge bena.
LES OGSÅ: Hvordan leve symptomfritt med diabetes type 1?
Jeg skulle bli den sprekeste av dem alle!
Situasjonen endret seg. Jeg gikk fra å synes det var flaut å dra opp måleapparat i garderober og andre steder, til å jobbe med å treffe best mulig på blodsukker før trening og kamper. Fra å spise mat og satse på at jeg fikk riktig blodsukker de neste timene, til å regne ut og ta med seg resultatet til neste gang jeg skulle spise. Det var selvfølgelig krevende, men absolutt ikke umulig. Jeg var ikke han som skulle synes synd på seg selv frem til jeg var 60-70-80 år. Jeg skulle bli den sprekeste av dem alle!
Det har selvfølgelig vært både oppturer og nedturer etter dette. Jeg bommer på blodsukkeret flere ganger. Jeg har slitt med å få blodsukkeret ned over lengre perioder, og har også hatt veldig lavt blodsukker flere ganger. Jeg har rett og slett vært drittlei, men det har alltid bedret seg. Og det er akkurat det som er poenget: Det blir bedre!
Det skal sies at jeg har hatt utrolig mange gode støttespillere rundt meg hele veien. Og det er viktig å være åpen for å ta imot all den støtten man kan få når man trenger den.
LES OGSÅ: Få deg et lag med støttespillere
Vil motivere andre
Nå er jeg 22 år gammel. Jeg har spilt fotball aktivt på et relativt høyt nivå siden jeg fikk diabetes. Jeg har faktisk trent og spist mye bedre enn før jeg fikk diagnosen. Jeg har blitt raskere voksen og ansvarlig overfor mitt eget liv, mer reflektert, enda mer empatisk overfor andre mennesker. Alt dette skyldes nok mye diabetesdiagnosen.
Nå har jeg utdannet meg til PT (personlig trener) for å kunne hjelpe andre og motivere dem til å nå sine mål.
Jeg føler nå at jeg har nådd noen viktige mål for meg selv, og det er takket være det valget jeg tok som 17-åring. Jeg skulle ikke sette meg ned og gi opp. Sutring hjalp ikke. Gjør man jobben, da kommer man i mål!
LES OGSÅ: 5 positive sider ved å ha fått diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
