Når en drøm knuses må du bare finne en ny (Del 1/3)
Å velge utdanning er å velge fremtid – og det er ikke lett. Studentlivet kan i seg selv være tungt, særlig når du også har en kronisk sykdom som diabetes.
Gjennom tre deler kan du lese hvordan jeg har sjonglert det å ha diabetes, samtidig som jeg har vært fulltidsstudent.
Som 11 åring fikk jeg beskjed av kontaktlæreren min: «Marte, du kan bli alt du vil, dersom du fortsetter å jobbe like hardt som du gjør nå!» Vel, det er ord jeg aldri har glemt, og har bidratt til at jeg siktet høyt. Kanskje høyere enn jeg burde.
Men hvordan velger man egentlig riktig studie? Mange sitter kanskje nå og søker opptak til høyere utdanning. Derfor ønsker jeg å dele en ærlig beskrivelse på hvorfor jeg endte opp med min utdannelse, og hvordan jeg kom i mål til slutt.
LES OGSÅ: «Bedreviterne» glemmer ofte at psykisk og fysisk helse går hånd i hånd
Har alltid siktet høyt
Min første drøm var å bli barnelege. Jeg ønsket å hjelpe andre barn som hadde de samme problemene som jeg selv hadde. Bidra til å gjøre deres liv lettere, bruke mine egne erfaringer slik at deres liv kanskje ville by på færre problemer, og større mestringsfølelse.
Jeg møtte så mange leger som sa hva jeg burde gjøre, men de visste aldri hvordan det virkelig føltes på kroppen å ha diabetes. Det var sårt for et lite barn. Sårt når de middelaldrende legene hadde en holdning som tilsa at alt jeg gjorde var feil, og eneste måten å leve var slik de sa. Ingen barn skal oppleve det.
I løpet av barne- og ungdomsårene møtte jeg mange leger som hadde ekstremt dårlige evner til å kommunisere med pasienter, og verken lyttet eller forstod. Jeg ønsket å bli annerledes, jeg ville bli den som kunne si «jeg vet akkurat hva du mener!».
LES OGSÅ: Vanskelig for andre å forstå alle utfordringene diabetes gir
Drømmen om å bli lege startet allerede som barn. Illustrasjonsfoto: Getty Images.
Jeg ville bli en lege som lyttet og forsto
Jeg ønsket å ha muligheten til å si: «Jeg satt min første insulinsprøyte som fireåring, og det gjorde jeg helt selv. Jeg vet at jeg må gjøre det for resten av livet, og det er skikkelig kjipt. Men etter en stund aksepterte jeg situasjonen, og innså at det ikke var så ille som jeg tenkte.»
Det var flere ting jeg savnet å høre fra diabeteslegene mine da jeg var barn. Derfor ønske jeg å bli en lege som kunne fortelle pasientene det ingen sa til meg:
«Du kan gjøre 99 prosent av hva vennene dine gjør, og diabetesen kan bli en styrke når du blir eldre, for du lærer å bli selvstendig på en helt annen måte enn vennene dine. Du kan feste og reise på turer, være russ, og gjøre akkurat de samme ungdomsfeilene som vennene dine gjør. Diabetes vil ikke være en hindring, så lenge du tar noen forhåndsregler.»
Med mye pågangsmot og lærevillighet kan alle tilegne seg stoff gjennom lærebøker, men ingen andre enn oss med diabetes vet hva det vil si å faktisk drifte en bukspyttkjertel. Hver eneste dag. For resten av livet. Det ønsket jeg å gjøre noe med!
LES OGSÅ: Vet du hvilke rettigheter barn med diabetes har i skolen?
Fagene ble for krevende
Etter en stund med realfag på videregående forstod jeg at jeg ikke var rett person til å bli lege. Jeg hadde rett og slett ikke riktige egenskaper til å håndtere det krevende studiet. Kjemi og fysikk var et eneste stort ork, og blodsukkeret mitt var ikke like fornøyd før prøver i disse fagene, som før prøver i norsk eller samfunnsfag, som var fag jeg behersket godt.
Til lærerens store fortvilelse stilte jeg nemlig spørsmål ved naturens fysiske lover, og krevde en forklaring på absolutt alt. Når man skal studere medisin, må man innse at enkelte ting «bare er sånn», og ikke alt kan forklares.
Det var et stort nederlag for den flinke jenta i meg som hadde kommet seg gjennom både ungdomsskole og videregående med gode karakterer, samtidig som hun kjempet en daglig kamp mot ustabilt og lavt blodsukker.
Illustrasjonsfoto: Getty Images.
Det var mitt første uoppnåelige mål
Jeg hadde oppnådd absolutt alle mål jeg satte meg til dette tidspunktet. Både moped og bilsertifikatet klarte jeg på første forsøk, på bursdagen min. Jeg visste at blodsukker og helse kom i første rekke, og jeg ville aldri kjøre dersom blodsukkeret ikke tilsa at det var greit, og det overbeviste jeg legen om.
Dykkersertifikat klarte jeg å gjennomføre da jeg var tre uker i Magaluf på barskole. Selv om det var totalt forbud for de med diabetes å ta dykkersertifikat, godkjente dykkerlegen søknaden om at jeg skulle gjennomføre kurset.
Dette var alle ting jeg hadde kjempet for å få til, med en kronisk sykdom som alltid styrte hverdagen. Det hadde vært ekstremt mange utfordringer og tøffe perioder med diabetesen, men jeg klarte å fullføre likevel.
Men nå manglet jeg de nødvendige karakterene for å komme inn på medisinstudiet i Norge, grunnet ekstremt høyt karaktersnitt. Etter hvert innså jeg at den eneste måten å fullføre denne drømmen på, var å flytte utenlands.
LES OGSÅ: Jobbe i utlandet med diabetes – Når nervøsitet gir ubalansert blodsukker
Det var på tide å finne seg en ny drøm
Jeg var ung, men hadde allerede vært på flere turer alene med venninner, og klarte meg alltid bra når jeg var bortreist. Dette var over kortere perioder, og det var ekstremt hardt arbeid å holde blodsukkeret under kontroll på disse turene.
Dersom jeg måtte flytte utenlands ville jeg bli alene med det store ansvaret, uten mulighet for hjelp fra foreldrene mine, i de tøffe eksamensperiodene.
Drømmen om å studere medisin ble rett og slett for tøff. Og når en drøm knuses må man finne en ny drøm.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
