Vanskelig for andre å forstå alle utfordringene diabetes gir (Del 4/4)

Vanskelig for andre å forstå alle utfordringene diabetes gir (Del 4/4)

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

Å ville hjelpe er vel kanskje en naturlig del av å være et medmenneske? Men det finnes ikke et fasitsvar på hvordan diabetes skal behandles. Det er ingen som riktig kan forstå hvordan akkurat din kropp fungerer, uten å være i den kroppen selv.

I en serie på 4 deler reflekterer jeg over hvordan andre mennesker har prøvd å påvirke mitt liv med diabetes type 1. Har du ikke lest de forrige innleggene finner du del 1 her, del 2 her, og her er del 3.

I desember var jeg på julebord med noen venninner. Hun ene er vernepleier og jobber i bolig med psykisk utviklingshemmede personer. Da vi satt og spiste fortalte hun om sine erfaringer med å være ansvarlig helsepersonell for mennesker med diabetes. Naturligvis uten å bryte taushetsplikten hun er underlagt.

Disse personene var ikke umyndiggjort, og hadde i utgangspunktet ansvaret for sin egen sykdom. Det er slik loven er laget.

Gjennom sin jobb hadde venninnen min erfart insulinsjokk og påfølgende kramper. At pasientene bevisst hadde satt for mye insulin slik at de kunne spise mer lørdagsgodt. Og hvordan det var å tilkalle ambulanse fordi pasienten ikke hadde satt insulinet hun hadde fått beskjed om å sette, og dermed fikk ketoacidose.

Gjennom sin jobb hadde hun opplevd noen av de verste tingene vi med diabetes kan oppleve, og hun stod som ansvarlig helsepersonell.

LES OGSÅ: Kjenner du igjen tegnene på syreforgiftning?

Vanskelig å virkelig forstå alle utfordringene diabetes gir

Flere ganger gjennom kvelden sa hun at hun aldri hadde tenkt på diabetes som en såpass krevende og utfordrende sykdom å regulere. Hun var av den oppfattelsen om at så lenge du gjorde det som stod i læreboken, var det bra nok.

«Det du har fått til Marte; å ta den utdannelsen du har tatt, i tillegg til å ha en så grusom sykdom, det er virkelig helt enestående», sa hun og fortsatte:

«Jeg har først nå fått forståelse for hvor krevende det må ha vært, og hvor mye du har ofret for å få det til. Det er ingen som forstår hvor vanskelig det er før du selv står der med ansvaret for å drifte en annen persons organ, først da får du kjenne hvor tøft det må være. Du er ekstremt sterk og målrettet!».

Venninnen min bekreftet alle de tingene jeg har sagt i alle år. Det var så godt å endelig få høre det fra en som vet hvor mye jeg har slitt, men aldri klart å forstå det ordentlig.

Det er absolutt ingen som forventer at mennesker skal kunne alt om diabetes, men jeg forventer at mennesker jeg prater med, og åpner meg opp om mine problemer til, skal møte meg med respekt og ydmykhet.

Det er ingen som kan forstå hvordan akkurat din kropp fungerer, uten å være i den kroppen selv. Det finnes ikke et fasitsvar på hvordan diabetes skal behandles, men det må individuelt tilrettelegges for hver enkelt.

LES OGSÅ: – Den største misforståelsen er at man tror alle med diabetes bør spise det samme

Velmente råd er ikke alltid like nyttige

Det er absolutt ingen som forventer at mennesker skal kunne alt om diabetes, men jeg forventer at mennesker jeg prater med, og åpner meg opp om mine problemer til, skal møte meg med respekt og ydmykhet. Det har jeg faktisk rett til å forvente.

Dersom du eller noen du kjenner har lest en artikkel eller har hørt noe, så kan jeg garantere at personen med diabetes du forteller det til har lest akkurat den artikkelen, eller noe tilsvarende, mange ganger tidligere.

De har kunnskap om det du foreslår. Så respekter når de sier at akkurat den behandlingsmetoden ikke passer.

Jeg tar ofte meg selv i å komme med tips til andre som sliter med ulike ting, fordi jeg har lest en artikkel, og tenker at det kan hjelpe. Men jeg prøver iherdig å ikke gjøre det – heller lytte og støtte. Og først hvis jeg blir spurt kan jeg komme med tips jeg har lest.

Det er vel kanskje en naturlig del av å være et medmenneske, å ha et ønske om å hjelpe?

Takk til dere som er nysgjerrige, som lytter ivrig og ønsker å lære mer. Takk til dere som tar del i andres problemer, og ønsker å hjelpe. Takk til dere som ønsker å videreformidle det dere har lært.

Takk for at samfunnet har utviklet seg til å bry seg om, og ikke bry seg med.

Og takk til deg som respekterer de valgene vi med diabetes tar, selv om det kanskje går imot noe du tror på.

LES OGSÅ: «Jeg skulle ønske at pappa ikke hadde diabetes»

Nyhetsbrev
Del: