far og datter

«Jeg skulle ønske at pappa ikke hadde diabetes»

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Disse triste ordene kom fra en liten jente jeg var vikarlærer for. Og det minte meg på at det kan være tungt å være pårørende til noen med diabetes.

Når folk får vite at jeg har diabetes får jeg ofte reaksjoner som at det er synd på meg eller at det må være fælt. Ja, det å leve med diabetes kan være frustrerende. Man kan bli lei, oppgitt og riktig forbanna.

En samtale jeg hadde med en elev på barneskolen jeg jobber på påminnet meg igjen at diabetes er en sykdom som berører flere enn bare den som selv er rammet av sykdommen.

Vikar på barneskole

Det var en dag jeg var på jobb i en klasse på en barneskole jeg jobber på, og elevene hadde fått i oppgave å skrive en liste over ting de ønsket seg. Jeg gikk rundt i klasserommet og så litt på hva elevene skrev.

Det var alt fra å bli millionær til fred i verden. Men ønsket til en elev gjorde derimot at jeg måtte stoppe litt opp ved pulten hennes.

Hun hadde skrevet «jeg skulle ønske at pappa ikke hadde diabetes». Siden jeg selv har diabetes, måtte jeg spørre eleven om hva hun tenkte rundt dette ønsket.

LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen – helt alene

Dårlig samvittighet og bekymret for farens sykdom

Jenta fortalte at faren hadde diabetes type 2 og at hun synes det var så leit. Hun hadde dårlig samvittighet fordi hun og søsknene kunne spise akkurat hva de ville, mens faren alltid måtte være forsiktig med hva han puttet i munnen. Og han som var så glad i alt som var søtt!

Hun var så bekymret for han fordi han tok så mye medisiner og stakk seg i fingeren mange ganger om dagen.

Jeg skjønte fort at farens sykdom var noe som plaget denne eleven veldig. Det tok ikke lang tid før tårene kom, og hun regelrett hulket når hun fortalte meg om faren sin.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble berørt av dette. Jeg synes det var vondt å se at denne jenta, som bare er et barn, hadde så mange bekymringer rundt farens sykdom.

Prøvde å trøste henne

Jeg fortalte henne at jeg selv hadde diabetes, og at jeg på tross av det levde et godt liv. Og at man ikke må kutte ut alt som er søtt og godt, så lenge man måler blodsukkeret og setter insulin.

Hun sa at faren stakk seg i fingeren hele tiden og tok så mye tabletter. For et barn kan dette være skremmende. Men jeg sa til henne at det betyr jo at faren din tar sykdommen sin på alvor.

Og det at han ikke unner seg så mye godt skjønner jeg er trist, men det viser bare at han har tatt tak i situasjonen sin.

LES OGSÅ: Du vet du bor sammen med en med diabetes når…

Emilie Kleven og venninne

Jeg har selv venner og familie som jeg vet tenker på og bekymrer seg over meg. Foto: Emilie Kleven.

Å være pårørende er også tøft

Jeg synes det var veldig vondt å se hvor bekymret denne jenta var for faren sin. Samtidig synes jeg det var rørende at hun hadde så sympati for han og hans situasjon.

Men, det var også en spesiell følelse å selv stå der med diabetes og føle at ordene jeg sa ikke var til noen trøst. For å være pårørende til noen med diabetes kan også være veldig tøft.

Det er vondt å se på at noen du er glad i strever med sykdommen sin og alt ansvaret det innebærer. Ord og støtte fra pårørende er en trøst, men det er uansett diabetikeren selv som må ta det store ansvaret.

Diabetesforbundet bruker betegnelsen «diabetes type 3» om familie og vennekrets til personer med diabetes. Og det er veldig sant!

De som er i nær relasjon til en som har diabetes kan nok selv føle at de har litt diabetes innimellom. Selv om de ikke trenger å måle blodsukker og ta insulin, deler de nok mange av bekymringene, frustrasjonen og tankene til en som selv lever med diabetes. Samtalen jeg hadde med denne eleven er bare enda et bevis på det.

Jeg har selv venner og familie som jeg vet tenker på og bekymrer seg over meg og min diabetes. Det er godt å vite at man har noen som bryr seg og tenker på en. Det gjør det litt mindre ensomt å leve med diabetes.

LES OGSÅ: Slik vil jeg at de rundt meg skal behandle meg og min diabetes

Del: