Diabetes berører også de rundt deg

Diabetes berører også de rundt deg

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Det å skrive disse innleggene for Lev med diabetes er en fin mulighet for meg til å reflektere over og være åpen om diabetesen min. Men jeg har også innsett at diabetesen ikke bare handler om meg. Den berører også mine nærmeste.

Accu-Chek Guide

Med denne «åpenbaringen» spurte jeg faren min om han hadde noen ønsker eller tanker til neste innlegg. Og svaret kom raskt; «Da du begynte å bli tenåring og selvstendig med diabetesen din. Det var en tøff periode for oss».

Øvde på å sette sprøytene selv

Jeg har i flere innlegg skrevet om sprøyteskrekken jeg var plaget med de første årene. Dette medførte også at foreldrene mine tok mye ansvar for diabetesen min. Jeg var avhengig av å ha dem i nærheten for å få satt insulin.

Jeg følte meg så mislykket som ikke fikk til å sette sprøytene selv. Jeg husker at jeg til tider gråt og bare var utrolig lei alt. Det føltes helt umulig! Jeg hadde så angst for sprøytene at det til og med var skummelt å «stikke» meg selv i magen uten nål. Dette var noe jeg gjorde for å øve meg. Få inn bevegelsen.

LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen helt alene

img_20160326_0002

Emilie som ung med diabetes. Foto: Emilie Kleven

Insulinpumpe ble løsningen

Jeg minnes at jeg satt timer alene på rommet mitt. Tviholdt i insulinsprøyta til jeg ble helt klam i hendene. Men turte ikke stikke.

Accu-Chek Guide

Da jeg fikk insulinpumpe i femte klasse, revolusjonerte det diabeteshverdagen min. Endelig slapp jeg sprøytene! Jeg var fortsatt redd for stikk, og turte ikke sette inn pumpa selv i begynnelsen. Dette løste seg etter hvert, og i mellomtiden kunne jeg øve meg på å sette sprøyter.

Friheten kom med et sprøytestikk

Jeg husker ikke eksakt datoen, men jeg husker året. Det var i sjuende klasse, og jeg satte min første sprøyte. Da hadde jeg hatt diabetes i fire år uten å ha stukket meg selv en eneste gang.

Mestringsfølelsen var derfor overveldende. Jeg følte at jeg lettet fra bakken. Nå kunne jeg sove borte om så det var langt unna. Være med venninner på ferier og det som var. Jeg var fri!

LES OGSÅ: Å få påvist diabetes var et slag i trynet

Tok mer ansvar for min diabetes

Både jeg og foreldrene mine var glad for at jeg endelig klarte å sette sprøytene og ordne med insulinpumpa selv. Det førte til mindre bekymringer og styr for oss alle. Brått tok jeg mye mer ansvar for diabetesen min. Foreldrene mine derimot, ble mer og mer ekskludert fra det hele.

img_20160326_0008

Emilie og familien. Oppveksten med diabetes var ikke alltid like lett. Foto: Emilie Kleven

Ville ikke ha hjelp

Det at jeg ble så selvstendig var vel og bra. Og ikke minst viktig. Problemet ble bare at jeg nå skulle klare alt selv. Jeg ville ikke ha hjelp eller at noen skulle blande seg inn i sykdommen min. Dette med følinger ble derfor et problem. Det er spesielt en episode både jeg og foreldrene mine husker svært godt.

LES OGSÅ: Den beste drivkraften er deg selv

En skremmende episode med føling

Jeg våknet på natten med en kraftig føling. Helt gjennomsvett og omtåket kommer jeg meg ned i første etasje og inn på kjøkkenet. Her åpner jeg kjøleskapet og tar ut det jeg tror er glasset med jordbærsyltetøy. Når jeg er så omtåket, går jeg nok ikke så stille i trappene som jeg tror. For, plutselig står faren min der, og ser meg «spise» vann med skje ut fra vannmuggen.

Denne episoden høres kanskje komisk ut, men det er faktisk ikke noe vi ler av nå i ettertid. Jeg hadde flere lignende episoder. Jeg mistet ting i gulvet når jeg rotet rundt på kjøkkenet og dette vekket foreldrene mine.

Når en av dem da kom ut på kjøkkenet for å hjelpe meg, skjelte jeg dem ut. Jeg ville ikke ha hjelp. Ba dem gå og legge seg igjen, for jeg klarte meg selv. Kanskje jeg skammet meg fordi jeg ikke hadde kontroll på blodsukkeret? At jeg igjen hadde satt for mye insulin.

LES OGSÅ: Føling alene for første gang

Ringeklokke på nattbordet

Foreldrene mine har fortalt at de var oppriktig bekymret for hva som kunne skje med meg på nattestid. På et tidspunkt hadde jeg faktisk en ringeklokke på nattbordet. Den fungerte slik at om jeg trykket, ville det ringe nede på rommet til foreldene mine. Dessverre var jeg for sta til å ta den i bruk.

Bekymrede foreldre da jeg skulle flytte hjemmefra

Da jeg skulle flytte hjemmefra for snart to år siden, var foreldrene mine litt bekymret. De visste at jeg kom til å være langt borte, og de kunne ikke hjelpe meg. Hva om jeg våknet på natten med en slik kraftig føling.

Jeg selv var derimot lite bekymret. Jeg vet med meg selv at jeg kjenner symptomene på en føling tidlig. Er det på natt, våkner jeg alltid. Likevel er det jo skremmende å se hvor utenfor man faktisk kan bli. Så langt har det gått bra og jeg har ikke hatt noen ubehagelige episoder med blodsukkeret utover det vanlige.

emilie-pa%cc%8a-fjellet-2

I dag er Emilie blitt selvstendig, men også mer åpen om sykdommen. Foto: Emilie Kleven

Selvstendig, åpen og ærlig

Jeg er fortsatt like selvstendig når det gjelder diabetesen min. På tross av dette er jeg blitt mye mer åpen om de utfordringene jeg opplever. Jeg «inviterer» foreldrene mine, og folk generelt, mye mer inn i sykdommen nå enn det jeg gjorde tidligere.

Jeg er ikke redd for å innrømme og snakke om at det er tøft å ha diabetes. At det er vanskelig å ha et «perfekt» blodsukker. Dette har hjulpet meg til å leve bedre med sykdommen.

Accu-Chek Mobile
0/5 (0 Reviews)
Del: