– Jeg er mer enn bare diabetesen min

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Selv om man har diabetes ønsker man jo å leve normalt. Noen ganger vil jeg bare være «Emilie» og ikke «Emilie med diabetes».

For meg er de menneskene jeg har rundt meg en viktig del av min hverdag med diabetes. Sammen føler jeg at vi har funnet en fin balansegang mellom «Emilie med diabetes» og bare «Emilie».For meg er denne balansegangen viktig.

Men hva innebærer dette i praksis, og hvordan ønsker jeg at de rundt meg skal behandle meg og min diabetes?

Diabetesen min er ikke en selvfølge

Nå som jeg har levd med diabetes i 12 år, skulle man kanskje tro at det er blitt en selvfølge for min nærmeste familie. Heldigvis er det ikke slik. Foreldrene mine spør ennå hvordan det står til med diabetesen min, og har forståelse for at jeg til tider er frustrert og lei.

Jeg er også veldig åpen med dem om jeg har en trøblete dag med blodsukkeret eller opplever noen utfordringer. De gir meg da råd og oppmuntringer.

LES OGSÅ: Kjære mor og far – til deg som har barn med diabetes

Det er så deilig å kunne være sammen, gjøre vanlige ting og kose seg med mat, uten å være «Emilie med diabetes».

Jeg vet hva som er best for meg

Når det gjelder mat og kosthold, er jeg svært tydelig på at jeg vet hva som er best for meg. Dette respekter menneskene rundt meg.

Hjemme tilrettelegger de gjerne for at maten som serveres skal være mest mulig gunstig for meg. Jeg spiser vanlig mat, men spiser for eksempel mer grønnsaker til middag enn poteter, pasta også videre. Og skulle det være noe jeg absolutt ikke ønsker å spise, er det ikke verre enn at jeg lager meg noe selv.

LES OGSÅ: Du vet du bor sammen med en med diabetes når… Del 1

Besteforeldre = kos

jenter hunder tur naturen fjelltur

Foto: Emilie Kleven.

Gjennom hele oppveksten, og selv i dag, er besteforeldrene mine svært viktige for meg. Jeg tilbringer fortsatt mye tid med dem. Et besøk hos dem innebærer som regel servering av mat. Da jeg var yngre var det alltid noe ekstra å få hos bestemor. Det var noe vi hadde bestemt var greit.

Med mer kunnskap omkring kosthold har jeg blitt mer bevisst på hva jeg putter i meg. Bestemor synes fortsatt synd på meg for at jeg ikke «kan» spise søtsaker. Jeg kan jo hvis jeg vil, men da går det utover blodsukkeret.

Det tok lang tid før hun sluttet å by meg noe når jeg kom på besøk. Som hos bestemødre flest, er denne tankegangen som innprentet i ryggraden. Nå er vi blitt enige om at jeg heller sier ifra om jeg vil ha noe. I stedet koser vi oss alltid med en kopp kaffe når jeg kommer.

LES OGSÅ: Å møte gammeldagse holdninger til diabetes

Trygghet og avslapning med venninner

Når det kommer til venninner, føler jeg også at vi har funnet en god balansegang. Noen av venninnene mine er mer opptatt og nysgjerrige på min diabetes enn andre. Og det er helt greit!
Det er så deilig å kunne være sammen, gjøre vanlige ting og kose seg med mat, uten å være «Emilie med diabetes».

For meg er det uansett viktigst at de alle vet hva de skal gjøre dersom jeg skulle trenge hjelp, og at de kjenner til de forskjellige symptomene på høyt og lavt blodsukker.

Del: