Studievalg: Diabeteslegen frarådet meg å velge jusstudie (Del 2/3)

Studievalg: Diabeteslegen frarådet meg å velge jusstudie (Del 2/3)

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

Å velge studier kan være vanskelig og forvirrende. Jeg måtte gi opp drømmen om å bli lege, men en ny drøm ble straks født. Og jeg siktet fortsatt høyt.

Dette er andre del i en artikkelserie på 3. Les gjerne første del her.

Som 16 åring ble jeg kjæreste med en jevnaldrende gutt, og moren til denne gutten var advokat og drev sitt eget firma. Hun virkelig brant for jobben sin, og sa ofte at hun mente jeg burde gå samme vei som henne.

Hun mente at jeg hadde de rette egenskapene til å studere rettsvitenskap, og bli jurist. Det sådde et frø i meg. Som liten var jeg ekstremt opptatt av rettferdighet, og prøvde meg som konfliktmegler allerede i barnehagen.

Rettferdighetssansen bidro til at jeg kranglet med eldre elever på skolen når de mobbet vennene mine, og jeg var aldri redd for å si ifra dersom jeg anså det som nødvendig.

Det gjorde meg aldri til den mest populære jenta på skolen, men jeg hadde mange gode venner, og lærerne respekterte meg. Dette er egenskaper som har fulgt meg siden, og har bidratt til at jeg til slutt tok valget om å studere jus. Jeg fikk altså en ny drøm – å bli jurist.

LES OGSÅ: Fraværsgrensa: Hvilke rettigheter har barn med diabetes?

Diabeteslegen hadde ikke troen på meg

Da jeg som 20-åring fortalte dette til diabeteslegen min, frarådet han meg å velge denne studieretningen.
«Er du klar over hvor tøft det er å studere jus, Marte? Vet du hvor mange timer på lesesalen det er snakk om, hvor lite tid du får til å spise, roe ned og prioritere deg selv? Og vet du hvor tøff en slik timeplan er på diabetesen?»

Ordene til legen ga meg bare enda mer motivasjon. «Jeg skal vise alle at alt går an, selv med en krevende kronisk sykdom!»

Med min historie, med insulinsjokk og sykehusinnleggelse grunnet tentamen i norsk, hvordan skulle jeg klare å gjennomføre fem år med beinharde eksamensperioder? Legen trodde rett og slett ikke at jeg og diabetesen hadde godt av den påkjenningen.

Han mente det godt, han ønsket at jeg skulle leve godt med sykdommen min. Han kjente historien min, og han visste hvor mye jeg krevde av meg selv for å fullføre målene mine. Det var kanskje for krevende med disse problemene mine, men jeg kunne ikke la muligheten gå ifra meg. Jeg kunne ikke gi opp uten å gi det et forsøk.

LES OGSÅ: Rettigheter for foreldre som har barn med diabetes

Vil jobbe med helse- og barnerett

Ordene til legen ga meg bare enda mer motivasjon. «Jeg skal vise alle at alt går an, selv med en krevende kronisk sykdom!»

Med det var planen lagt, jeg skulle bli jurist. Og på denne måten skulle jeg hjelpe de som ikke kan hjelpe seg selv. Jeg hadde samme motivasjon og pågangsmot som med drømmen om medisinstudiet, det var bare i en annen studieretning.

Gjennom studietiden har jeg innsett at jeg fortsatt vil jobbe med barn og helse, innenfor rettsområdene helse- og barnerett. Dette skrev jeg også masteroppgave om, noe jeg virkelig elsket!

Planen var lagt. Men hvordan gikk det egentlig? Det kan du lese om i tredje og siste del av denne artikkelserien.

LES OGSÅ: Vet du hvilke rettigheter barn med diabetes har i skolen?

Nyhetsbrev
0/5 (0 Reviews)
Del: