Vær din egen lykkes smed

Vær din egen lykkes smed

Maria Schmidt
Maria er født i 1994. Hun fikk diabetes type 1 i 2012, og bruker til daglig insulinpumpe. Maria er veldig glad i hunden sin, Nevada, som hun en dag ønsker å trene til å bli en diabeteshund.

Jeg har ventet en stund med å publisere dette innlegget, fordi jeg har vært bekymret for at andre med diabetes vil føle seg truffet. Det må dere ikke gjøre, for jeg klager også.

Dette er ikke ment for å peke ut noen eller gi noen dårlig samvittighet, men som en refleksjon som hjelper meg å takle en kronisk sykdom.

Kanskje vil det hjelpe noen andre også? Om denne teksten får én person til å tenke mer positivt så har jeg gjort jobben min.

Vi har selv kontroll

I mine øyne har ikke vi med diabetes så mye å være takknemlige for når det kommer til sykdommen. Og det med god grunn. Men, vi bestemmer derimot selv hvordan vi ønsker å leve med den, og hva vi gjør ut av livet vårt med diagnosen. Vi velger selv utfallet av sykdommen, så langt det er mulig for oss.

Ikke noe alternativ til aksept

«Hvorfor meg»-psykologien er veldig vanlig innenfor type 1 diabetes, og det er forståelig. Var det tilfeldig? Kunne vi gjort noe for å hindre at vi fikk type 1? Vi kan stille oss selv alle spørsmål, men ikke nødvendigvis få svar i vår levetid.

Det vi derimot kan gjøre, er å akseptere virkeligheten. Vi vet at vi ikke kan gjøre noe med fortiden. Vi kunne ikke ha unngått diagnosen, og hvis det hadde vært mulig, er det for sent å gjøre noe med det nå.

Selv om vi ikke kan unngå diagnosen, er det noen ting vi kan anstrenge oss for å unngå, som for eksempel senkonsekvenser. Ved å innse og akseptere kortene vi har fått utdelt, kan vi velge å få et bra liv på tross av diagnosen. Vi kan faktisk leve et tilnærmet normalt liv og ha minst like god livskvalitet som alle andre dersom vi er motiverte for det. I mine øyne starter denne reisen med å akseptere sykdommen.

Ingen sykdom så lenge jeg har kontroll

Klaging fører ingen vei. Det er greit å synes at sykdommen er forferdelig, urettferdig, trist og lignende, fordi det er den jo. Men å tenke slik hjelper ikke behandlingen. Det hjelper ikke en selv i arbeidet med å komme videre. Det gjør ikke livet med diabetes bedre.

Det som derimot hjelper, er å være positiv. Jeg prøver hele tiden å holde fokus på å tenke at så lenge jeg klarer å holde diabetesen i sjakk, så er det ikke en sykdom. Dette er en måte å befri meg meg selv fra negative tanker. Det er grunnleggende for å kunne takle diabetesen, fordi nesten alt påvirker sykdommen ­– inkludert mitt humør og dagsform.

Vær lykkelig!

Jeg sliter selv med å håndtere og takle sykdommen. Likevel har jeg funnet disse refleksjonene veldig nyttige og sanne. Vi må gjøre alt vi kan for å være lykkelige og optimistiske, fordi da får vi det samtidig bedre med vår diabetes. Jeg sier ikke at vi ikke lenger skal dele negative erfaringer eller opplevelser – tvert imot! Jeg synes det er bra og lærerikt, og det kan også bidra til en bedre mestring av vår hverdag. Men på individuell basis er det viktig å se på positive sider av livet, og prøve å ikke la sykdommen tynge oss ned for mye. Vi har tross alt har vi utallige muligheter til å leve et godt liv.

Del: