Overvekt og diabetes: Jeg liker ikke det jeg ser i speilet (Del 3)

Overvekt og diabetes: Jeg liker ikke det jeg ser i speilet (Del 3)

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

Jeg har fått til absolutt alt jeg har ønsket og satt meg som mål i livet – koste hva det koste vil. Men vekta har jeg aldri klart å få under kontroll. Er det slik at man rett og slett ikke kan få til alt?

PS! Dette er tredje og siste del i en artikkelserie. Les gjerne del 1 og del 2 om diabetes og vektreisen i barndomsårene, ungdomsårene, og som ung voksen.

Som jenter og damer flest er jeg selvfølgelig veldig opptatt av hvordan jeg ser ut, og hvordan andre ser på meg. Så disse tankene om kropp og overvekt har fulgt meg så lenge som jeg kan huske. Det har påvirket livet mitt mye mer enn jeg ønsker å innrømme, men jeg vet at jeg ikke er alene om å ha slike tanker.

Hver eneste dag ser jeg meg selv i speilet, og liker virkelig ikke hva jeg ser. Alle sier at sånt blir bedre med årene, men blir det egentlig noe bedre? Nei, det gjør ikke det.

Jeg har fortsatt mye å lære når det kommer til det å godta meg selv som jeg er, og akseptere at man ikke kan få til eller kontrollere absolutt alt, alltid.

LES OGSÅ: Når frykten tar overhånd

Trenger å føle at jeg har kontroll

Dette er noe som plager meg enda mer fordi jeg alltid skal ha kontroll. På jobb, blant venner, under studiene, over diabetesen, uansett hva som skjer i livet mitt har jeg behov for kontroll. Dette med vekt er vel den ene tingen jeg ikke har klart å få kontroll på, og akkurat det plager meg veldig mye.

Det å tenke på hva andre tenker om meg grunnet det, det er ille. Fornuften i meg sier selvfølgelig at dette ikke betyr noe i det store og hele, men det gjør jo virkelig det.

overvekt og diabetes

Planen er å gå ned i vekt og få bedre selvtillit. Illustrasjonsfoto: Getty.

Dette er jo noe som selvfølgelig igjen påvirker diabetesen negativt – har man det vanskelig psykisk, påvirker det diabetesen fysisk. Det blir en ond sirkel som aldri slutter.

Jeg har fått til absolutt alt jeg har ønsket og satt meg som mål i livet – koste hva det koste vil. Men vekta har jeg aldri klart å få under kontroll. Er det slik at man rett og slett ikke kan få til alt? Er det diabetesen som har vært for utfordrende? Noe den til tider absolutt har vært, men ikke alltid. Har jeg vært lat? Har jeg ikke prioritert riktig? Har jeg ikke hatt stor nok lyst eller nok selvdisiplin?

Jeg vet ikke svarene på disse spørsmålene. Jeg prøver mitt beste hver eneste dag til å være den absolutt beste og flinkeste versjonen av meg selv. Dessverre får jeg rett og slett ikke til å gjøre alt jeg vil, til enhver tid. Dette har resultert i at kroppen min nå ikke er som jeg ønsker.

LES OGSÅ: «Hun som er så stor kan neppe ha diabetes type 1»

Har satt en stopper for dating og kjærlighet

Dette er også tanker som har bidratt til at jeg har latt datinglivet stå på vent. Jeg har rett og slett nedprioritert det. Som ung voksen var jeg i et forhold som absolutt ikke var bra, og denne fyren bidro ikke til at selvtilliten min vedørende vekt og utseende ble noe bedre, og dette har fulgt meg siden. Det tok mange år før jeg ga slipp på han, og gikk videre.

Etter det har jeg rett og slett kun prioritert studier, venner og familie. Et forhold til en ny fyr har vært utenkelig i løpet av disse årene.

Planen var at jeg skulle bruke tiden etter studiene til å komme i form, og få bedre selvtillit. Vel – jeg fikk meg jobb før jeg var ferdig utdannet, og begynte å jobbe med en gang. Da var det selvfølgelig mye å sette seg inn i, og et arbeid som jurist medfører lange og krevende dager. Jeg har rett og slett ikke hatt tid eller energi til å prioritere meg selv i den grad jeg burde.

Har jeg ikke prioritert riktig? Har jeg ikke hatt stor nok lyst eller nok selvdisiplin? Jeg vet ikke svarene på disse spørsmålene.

Det er nok delte meninger om akkurat dette, men jeg har ikke følt at jeg har hatt tid og energi. Å være nyutdannet i dagens arbeidsliv er virkelig ikke en dans på roser, og i kombinasjon med en krevende diagnose som diabetes type 1, så kan jeg ikke legge skjul på at det har vært tøft. Det har blitt mange sene kvelder på kontoret grunnet lavt blodsukker, og jeg ikke har hatt mulighet til å kjøre hjem. Det har ikke vært forsvarlig.

LES OGSÅ: Diabetesen skal ikke gjøre meg til støttemedlem på treningssenteret igjen

Jeg er veldig åpen for andres tips og erfaringer

Drømmen er nå å klare å gå ned i vekt, og finne en gylden middelvei for alle disse bekymringene i livet mitt. Dersom jeg i fremtiden klarer å gå ned i vekt, og finner en forsvarlig fremgangsmåte for det, vil jeg naturligvis dele den med dere. Kanskje det er flere som syns det er interessant å lese om andres erfaringer vedrørende dette.

Kanskje det er noen av dere der ute som har noen gode tips til å gå ned i vekt på en forsvarlig måte? Kom gjerne med de tipsene dere har! Jeg ønsker å høre deres erfaringer.

PS! Dersom noen av dere vet om noen single mannfolk som passer for en snart 28 år gammel overarbeidet og overvektig jurist med dårlig selvtillit, rop ut! Jeg har dessuten mange positive egenskaper, som at jeg er veldig snill, blid og elsker å reise. I fare for at dette høres ut som en kontaktannonse, dette er egentlig ment som en spøk, men jeg er åpen for det meste.

0/5 (0 Reviews)
Del: