Diabetesen skal ikke gjøre meg til støttemedlem

Diabetesen skal ikke gjøre meg til støttemedlem

Linda Terwindt
Født i 1983 og har to barn. Linda har hatt diabetes type 1 siden 1991. Hun har to utdannelser innen helsevesenet; hjelpepleier og apotektekniker. Linda synes det er viktig å bidra til å spre riktig informasjon om diabetes

Jeg har endelig hoppet i det; styrketrening på studio uten å ende opp som støttemedlem. Herregud, hva er det jeg har begitt meg ut på?

Jeg har aldri trent styrke i hele mitt liv liksom. Eller jo, på gulvet hjemme i stua. Men dette blir skikkelige greier. Med en kompis som personlig trener og det hele.

Jeg har satt i gang, og jeg ser allerede at dette kan bli litt prøving og feiling, for på trening kan blodsukkeret endre seg raskt. Så la meg gi dere et lite innblikk i hvordan dette har gått så langt.

LES OGSÅ: Linda gikk ned 25 kilo på 8 måneder: Veien til et lettere liv trenger ikke være lang

Litt gjetning og litt banning

«Banning» – dette var ikke enkelt. Hvorfor «spiser» kroppen insulin som om det skulle vært gratis? Jeg erindrer noe jeg lærte i gymmen på videregående om «aerob og anaerob» trening. Det må vel være noe der. Eller?

Linda gjør styrketrening, denne gangen skal hun ikke bli støttemedlem på treningssenter

Foto: Privat.

Jeg øker basaldosen. Skal jeg øke med 40 prosent? Øke med 50 prosent? Hvordan? Hvorfor? Føler at jeg er i ukjent farvann og at alle snakker gresk. Jeg får bare hoppe uti det med hodet først.

Den kontinuerlige måleren vibrerer hissig to ganger, midt i treningsøkten. Displayet viser 10,2 og to piler opp. Jeg banner igjen.

Ja, for denne dama er svær i kjeften og tar ikke lett på endringer i blodsukkeret som hun ikke klarer å kontrollere. Så jeg øker basaldosen igjen; + 65 prosent? Føler at dette er som å spå sommerværet i Bergen altså.

LES OGSÅ: Insulinpumpe og trening på 1-2-3

Ingen utfordringer skal få meg til å gi opp

Jeg innser at dette med styrketrening og blodsukker blir en del prøving og feiling – hver gang. Ingen dag er lik. Alt spiller jo inn på dette helvetes blodsukkeret (unnskyld språket). Samme mat, samme aktivitet, samme søvn og ulikt resultat.

Noen dager ender jeg på 16, andre dager nede på 3 tallet, på tross av lik mengde mat og trening. Så jeg får ikke helt kabalen til å gå opp.

Men det aller viktigste; Jeg gir ikke opp! Jeg er sykt sta. Diabetesen skal ikke gjøre meg til støttemedlem på treningssenteret igjen – nope – no – never!!

Så det er faktisk bare å stole på treningskompisen, lytte til kroppen (eller i mitt tilfelle den kontinuerlige måleren), sette insulin, og dytte i seg druesukker om nødvendig.

God trening!

LES OGSÅ: Styrketrening for bedre blodsukkerkontroll

Del: