Frykten

Når frykten tar overhånd

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!

Det eneste jeg vil med diabetes er å være godt regulert. Sykdommen er en del av meg, og noe jeg ønsker å leve godt med. Men noen ganger tar frykten overhånd!

Jeg vil ikke at sykdommen min skal få påvirke meg, hemme meg eller sette meg tilbake fra å nå målene mine. Nå er det imidlertid kommet til et stadie hvor alt kjennes tungt. Tungt å ha diabetes, og tungt å gjennomføre egenbehandlingen på best mulig måte.

Jeg føler meg utslitt av sykdommen, men vil så gjerne ta tak i de dårlige vanene.

LES OGSÅ: Å få påvist diabetes ble et slag i trynet

Enkelt i starten

De første leveårene med diabetes var enkle. Jeg var ferdig med puberteten, og slapp å ta hensyn til hormoner og andre forstyrrelser i den fasen av livet, da jeg fikk påvist den kroniske sykdommen.

Det var aldri noe problem å beregne insulindoser ut fra aktivitet og blodsukker. HbA1c’en var lav, og jeg fikk til stadighet høre på sykehuset at jeg var flink som tok sykdommen såpass seriøst. Selv om jeg gikk på videregående og var i en alder hvor det var mye annet interessant enn bare å regulere en kronisk sykdom.

LES OGSÅ: Den beste drivkraften er deg selv

Mistet kontroll

For halvannet års tid siden begynte jeg sakte, men sikkert, å miste mer og mer kontroll over min egen sykdom. Det ble vanskeligere å regulere blodsukkeret. Det skjøt til værs, selv om jeg hadde regnet ut det jeg trodde var riktig insulinmengde til enhver tid.

Den beste løsningen ble å kjøre på med mer insulin, rase ned i en føling, for så å innta sukker uten egentlig å være sulten, til blodsukkeret kom opp på et akseptabelt nivå.

Som så mange andre også sliter med, er det stadig vekk altfor enkelt å spise “for mye” når man får føling, slik at blodsukkeret igjen ender opp med å bli for høyt.

For meg tenker jeg alltid at det er bedre å være på den sikre siden. Å legge seg litt høyere, enn å risikere en ny runde med lavt blodsukker noen timer senere. Den onde sirkelen begynner i det den dårlige samvittigheten melder seg, fordi blodsukkeret stadig blir høyere enn jeg skulle ønske det til enhver tid var.

LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen helt alene

Konstant redd

Det store kontrollbehovet og det evige jaget mot å ha en best mulig regulert sykdom, er faktorer jeg synes er skikkelig slitsomme med å ha diabetes. Jeg skulle ønske det var så enkelt som å trykke på en knapp, så ble blodsukkeret akkurat slik du skulle ønske.

Men det er dessverre ikke realiteten. Det får meg til å føle frykt. Frykt for senkomplikasjoner og for å utvikle flere alvorlige sykdommer. Det går nesten ikke en dag uten at slike tanker melder seg. Det er faktisk den første tanken som kommer når jeg måler for høyt blodsukker; “Huff, nå får jeg senkomplikasjoner”.

LES OGSÅ: De skjulte komplikasjonene

Denne frykten er det jeg synes blir tungt. Det er da alt med diabetes blir tungt, fordi sykdommen blir altoppslukende.

Visst er jeg klar over at det sitter i hodet. At det ikke er slik at man utvikler senkomplikasjoner fordi man måler en høy blodsukkerverdi nå og da. Men jeg blir allikevel så engstelig for at jeg skal være i faresonen. Jeg kan faktisk gå så langt som til å være redd for at diabetesen skal ta livet av meg.

LES OGSÅ: Måtte jeg gi opp drømmen på grunn av føling?

Må leve med frykten

Når frykten for sin egen sykdom blir så stor, er det faktisk vanskelig å leve med den. Man blir gående med en uro i kroppen dag ut og dag inn. Søvnløse netter, slitsomme dager. Enda flere dårlige vaner som ikke akkurat hjelper på å regulere et allerede ustabilt blodsukker.

For meg ble løsningen enkel. Selv om den ikke fungerte rent diabetesmessig. Den eneste måten å bli kvitt frykten for høye målinger, frykten for senkomplikasjoner og frykten for hvilke utfordringer jeg ikke ville mestre i dagen som lå foran meg, ble å sove.

Jeg kunne sove 14-15 timer i døgnet på det verste. Bare for å slippe unna negative tanker.

Det var en helt annen verden i hodet mitt da jeg sov. Jeg slapp å forholde meg til blodsukkerverdiene. Jeg slapp å tenke negativt. Jeg kunne bare ligge der i min egen verden, hvor alt var enkelt og gikk på skinner.

Jo mer jeg sov, desto mer sliten ble jeg. Behovet for søvn ble bare større og større, og på et tidspunkt endte jeg opp med en hverdag som bokstavelig talt bestod i å sove – trene – spise – sove. Det var det eneste jeg ville. Det eneste jeg orket.

Treningen holdt jeg ved like fordi jeg visste at det var et tidspunkt på dagen hvor jeg kunne kontrollere blodsukkeret, samtidig som jeg i det minste gjorde noe godt for helsa.

LES OGSÅ: Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg ikke hadde diabetes

Ta tak i de dårlige vanene

Etter en lang periode med å være utslitt av diabetes, hvor følelsen av å miste det helt, miste kontrollen og nesten gi opp sin egen kroniske sykdom, kom jeg meg etterhvert tilbake til bedre vaner og bedre rutiner.

Jeg hadde jo vært på et nesten “perfekt” diabetes-stadium før. Jeg visste hva som krevdes og måtte egentlig bare ta meg sammen.

Tok tilbake kontrollen

Det første jeg måtte gjøre var å begynne å måle blodsukkeret mye oftere igjen. Opp mot 15-20 ganger daglig. Slutte å frykte og se de høye målingene på skjermen, men heller gjøre noe med det.

Sette de enhetene med insulin som krevdes og fylle på med næring ofte. Jeg måtte begynne å måle meg om natten, selv om det også kan føles tungt.

Sette på alarmklokke midt på natten, kun for å måle blodsukker. Rett og slett ta tilbake kontrollen over sykdommen, og ikke la den kontrollere meg.

Jeg måtte kvitte meg med følelsen av å gå etter den enkleste løsningen; nemlig å sove seg ut av frykten. Måtte begynne å funke i hverdagen igjen, komme meg opp, bite sammen tennene og få tilbake det normale livet jeg egentlig trivdes med.

LES OGSÅ: Ta kontroll over sykdommen!

Nødvendig selvdisiplin

Noen ganger må man bare være litt hard med seg selv. Det er ofte det eneste som fungerer for å snu dårlige trender. Av og til må vi med diabetes tvinge oss selv til ting vi ikke vil.

Enten det gjelder å stå opp midt på natten for å kontrollere blodsukkeret, innta næring når vi ikke er sultne eller trene fordi det er godt for sykdommen.

Det er daglige utfordringer, og de dagene jeg har fri, ferie eller helger, kjenner jeg ofte på følelsen igjen at jeg bare vil sove for å slippe unna alle tankene og følelsene jeg frykter.

Det er da det gjelder å ta opp kampen med seg selv. Ta tak i de dårlige vanene. De du vet ikke bør være der. Ta en dag av gangen, slutte å frykte fremtiden for sykdommen, men heller gjøre sitt beste for å leve best mulig med diabetes hver eneste dag.

Da har jeg tro på et godt liv med en kronisk sykdom.

LES OGSÅ: Hvordan leve symptomfritt med diabetes type 1?

Del: