«Hun som er så stor kan neppe ha diabetes type 1»
Å vokse opp med en diabetesdiagnose kan fremprovosere et negativt forhold til mat og kropp. Da er det spesielt viktig at helsepersonell viser respekt og forståelse i sine møter med barn og unge.
Å bli møtt med respekt og forståelse av personer som jobber i helsevesenet er, for meg som selv er helsefagutdannet, en selvfølge.
Man skulle tro at de fleste andre i slike type yrker også er av den oppfatning, men som alt annet gjenspeiler dessverre også helsevesenet resten av samfunnet, etter min mening.
LES OGSÅ: Slik vil jeg at de rundt meg skal behandle meg og min diabetes
Fikk kjeft fra barnelegene
Jeg husker da jeg gikk på kontroller på barnepoliklinikken at jeg fikk mye kjeft. Hvorfor måtte gudene vite. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men det var åpenbart ikke godt nok.
Jeg gråt mye etter disse kontrollene. Jeg følte meg misforstått og mislykket. Er det slik man hjelper en forvirret liten jente til å oppnå gode blodsukkerresultater, spør jeg meg selv?
Hadde det ikke vært bedre å senke forventningene og prate med meg? For jeg var på ingen måte noen vrang og vrien unge. Jeg var en pliktoppfyllende og sjenert jente.
Foto: iStock
Hadde et stoffskifte som ikke fungerte
I ungdomsårene utviklet jeg en mild spiseforstyrrelse. Årsaken var først et stoffskifte som ble lavt og en vekt som økte.
Men det skyldtes også tilbakemeldinger fra medelever óg leger om at jeg var lat og feit.
Etter hvert ble det avdekket av stoffskiftet mitt var ikke-fungerende, og jeg ble satt på sterke medisiner for å få det i sjakk.
Kiloene raste av, men jeg følte ikke at det var nok.
Jeg sluttet å ta måltidsinsulin og trente hardt. Jeg veide på det minste 38 kilo på mine 169 centimeter.
LES OGSÅ: Kjenner du tegnene på spiseforstyrrelse?
Følte meg misforstått av helsepersonell
I denne perioden hadde jeg en pause fra sykehuset av relativt åpenbare årsaker. Det var nemlig disse legene som tidligere ikke ville høre om mine og familiens mistanker om lavt stoffskifte.
Jeg har i ettertid tenkt at dette blant annet var en reaksjon på at jeg stadig følte meg misforstått av legene som egentlig skulle hjelpe meg.
Plutselig var vekten god nok, jeg slapp å tenke på hva jeg spiste (det var jo også minimalt jeg faktisk spiste). Selvbildet mitt ble også betydelig bedre, for nå høstet jeg jo kommentarer på at jeg hadde «blitt så fin».
Men hadde jeg oppsøkt sykehuset ville jeg nok også denne gangen fått kjeft, for blodsukkeret var faretruende høyt og vekten faretruende lav.
LES OGSÅ: Har du hørt disse 8 påstandene om diabetes?
Vanskelig å ta opp «vekt» på sykehuskontroll
Jeg er i dag en smule overvektig og gjør i perioder mitt aller beste for å gå ned i vekt. Med tilleggsdiagnoser og et blodsukker som tidvis lever sitt eget liv, føler jeg stadig vekk at jeg taper den kampen.
Jeg føler at vekt som voksen er et tema som er relativt tabubelagt å snakke om på kontrollene på sykehuset. Det vil si – de sier ingenting. Og jeg føler jeg blir overhørt når jeg selv bringer temaet på banen.
På oppvåkningen etter et inngrep ligger jeg med dyna oppunder nesa. En mannlig sykepleier ser igjennom papirene mine, titter over brillene og prater til kollegaen sin.
«Dette må være en feil. Hun som er så stor kan neppe ha diabetes type 1», sier han.
Foto: iStock
Snakk med meg, ikke om meg
Jeg ser det er endringer i oppfølging av barn og ungdom. Fagkunnskapen har blitt bedre med tanke på barns forståelse av diabetes, ungdomsopprør og ikke minst det faktum at en slik diagnose kan fremprovosere et negativt forhold til mat og kropp.
Jeg har iallfall hørt foreldre prate varmt om oppfølging og informasjon de får nå, som vi ikke fikk tidlig på 90-tallet.
Men de jeg har møtt på min vei har enda et stykke å gå for å bli bedre.
Jeg krever å bli møtt med respekt og forståelse. Jeg forventer å få hjelp til å løse de problemene jeg legger frem. Og jeg forventer at dere snakker med meg og ikke om meg når vi er i samme rom. Er dette så vanskelig?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.