Dropp pulsklokka – finn treningsgleden!

Dropp pulsklokka – finn treningsgleden!

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!

Da treningsmotivasjonen plutselig forsvant fikk jeg meg en skikkelig vekker, med tanke på hvor mye insulinbehovet mitt økte. Plutselig måtte alle forventninger, ambisjoner og mål for i det hele tatt å klare å komme igang igjen, legges vekk.

Jeg har alltid vært godt over middels opptatt av å trene og holde meg i god form. Det har vært en naturlig del av oppveksten min gjennom fotball. Etter at jeg sluttet med det fortsatte jeg automatisk med mye aktivitet. Treningen har vært en rutine, på samme måte som å måle blodsukker og å sette insulin. Det har ført til at jeg egentlig aldri har tenkt over hvor stor påvirkningskraft det har på insulinbehovet. På en positiv måte.

LES OGSÅ: Trygg trening i varmen

Enkelt tilbud

Budskapet mitt er egentlig nokså enkelt; Fysisk aktivitet og trening er gunstig for blodsukkeret. Det tror jeg de fleste både har fått høre og opplevd selv en eller annen gang. Men å komme igang med trening er ikke nødvendigvis så enkelt som å snøre på seg joggeskoene og løpe seg en tur i skogen.

Etter utviklingen av sosiale medier florerer det av treningsprofiler som lever av å legge ut motiverende bilder, videoer og tekster til oss som brukere. Og det er naturlig nok enkelt å se til disse når vi skal samle opp motivasjon til å ta tak i treningsrutinene våre. De nevnte treningsprofilene er mange,  og meningene om hvilke treningsprogram man burde følge like så.

LES OGSÅ: Enkle tips til hjemmetrening

Falsk effekt?

Èn fellesnevner jeg har inntrykk av at går igjen er et forventningspress om ulikt topp moderne utstyr og gadgets man behøver for å få effekt av øktene sine. Utstyr som gjør at vi kan logge fremgang, få mer motivasjon, effektive økter og økt lyst til å trene. Har du noen gang tenkt at et slikt forventningspress kan gjøre at du like godt bare dropper aktiviteten? Det blir på en måte ikke bra nok uansett…

For å ta et enkelt eksempel når det kommer til moderne utstyr mange har med seg rundt omkring i dag, så kan vi se på eksplosjonen av pulsklokker og aktivitetsmålere man går med på hånda. Den som registrerer all aktivitet, forteller deg hvor flink du har vært og eventuelt hvor mye mer du må bevege deg.

Når jeg er på trening ser jeg nesten ikke et eneste menneske som ikke har en slik klokke på armen. For mange kan nok dette være en god motivasjonsfaktor til å holde treningsrutinene oppe og minnes på at de faktisk må gjøre jobben selv. For meg derimot, ble det nesten som en besettelse. Det å måtte holde aktivitetsprosenten og pulsen så høy som mulig tok vekk alt fokus på treningsglede.

LES OGSÅ: Tren smart

Mangelfulle duppeditter

De fleste aktivitetsarmbånd og pulsklokker jeg har vært borti tar ikke så godt hensyn til hvile. Den forstår ikke at du har jobb, skole og andre arenaer ved siden av som suger til seg enormt med energi. Disse armbåndene vil bare at du skal pushe på, skvise ut så mye aktivitet som mulig, slik at du kan synkronisere den med en app på mobilen og få enormt med ros. Slik gikk det hele for seg for min del. Jo høyere aktivitet, desto mer skryt.

Jeg trodde jeg var kjempeflink på trening. Sannheten var at jeg var altfor flink. Så flink at det ble altfor mye. Jeg ble overtrent, måtte ta en lang pause og kjempe en lang kamp gjennom det som føltes som en evighet for å komme igang med trening igjen.

LES OGSÅ: Kunsten å holde blodsukkeret stabilt

Med pulsklokka på armen følte jeg at jeg alltid måtte gi mer. At jeg liksom måtte ha så høy puls som mulig. Det var det eneste jeg målte øktene mine på. Hvor mange kalorier jeg forbrant, og hvor mye jeg klarte å ødelegge kroppen min hver eneste dag. Det måtte jo gå galt til slutt.

Etter å ha prøvd å komme tilbake i en treningsrutine i lang tid, tok jeg til slutt et tungt valg om å kaste pulsklokka. Slutte å bruke den på trening, og heller finne tilbake til følelsen jeg har når jeg er i aktivitet. Det var på mange måter vanskelig. Nå måtte jeg slippe kontrollen, og heller la hodet og kroppen få bestemme hvor hardt jeg skulle trene.

Deilig å miste kontrollen

Det satt langt inne å “miste” kontrollen på trening. Men du verden så mye deiligere. Det tok ikke mer enn en ukes tid før jeg kjente på økt motivasjon og treningsglede igjen. Jeg trengte ikke presse meg til jeg kastet opp lenger fordi pulsklokka sa at jeg hadde mer å gi. Endelig fikk jeg ta over min egen økt igjen, jobbe med dagsformen og godfølelsen hele veien.

I et diabetesperspektiv var dette langt bedre for blodsukkeret mitt også. For det første fikk jeg tilbake kontinuiteten i treningen som følge av at jeg slapp å grue meg til hvor hardt jeg “måtte” trene. I tillegg til at jeg ble kvitt stressende tanker om at treningen jeg gjennomførte var “bra nok”.

LES OGSÅ: Ha kontroll på blodsukkeret under trening

Finn treningsgleden

Sliter du også med motivasjonen eller i det hele tatt å komme i gang med trening? Husk at ALL aktivitet er gunstig for blodsukkeret og helsa – så lenge det ikke går så langt som med meg.
Jeg kan anbefale å holde det enkelt. Dropp alt det fancy utstyret og finn tilbake til den ekte treningsgleden!

LES OGSÅ: Den beste drivkraften er deg selv

Nyhetsbrev
0/5 (0 Reviews)
Del: