Må vi med diabetes overkompensere for å unngå fravær? (Del 1)

Må vi med diabetes overkompensere for å unngå fravær? (Del 1)

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

Diabetesen kan føre til en del fravær i skolen, dermed har man ikke «råd» til å være borte så mye mer. En forkjølelse er plutselig ikke grunn nok til å bli hjemme. Men må vi alltid overkompensere?

«Marte! Du må stå opp nå, ellers kommer du for sent til bussen.»

Hodet var et eneste stort kaos, varmt, dunkende og forvirret. Stemmen var kjent, den var mammas, men hvor i alle dager var jeg? Rommet var lite og umoderne, luktet gammelt og et titalls farger var malt på veggen. I et hjørne på andre siden av rommet stod Barbiehuset og Barbiebilen min. Det jeg hadde fått av pappa og storebror da jeg ble diagnostisert med diabetes type 1 som fireåring.

Plutselig gikk det opp for meg – jeg var i mitt nye rom, i vårt nye hus, på et helt nytt sted.

Jeg hadde blitt syk igjen, og formen var ikke noe å skryte av. Jeg fortalte mamma om formen, og fikk beskjed om å komme meg på skolen, og ringe hjem dersom jeg ble verre. Akkurat som jeg hadde fått beskjed om tidligere.

Fravær kunne bli en utfordring

Noen uker tidligere hadde vi flyttet fra det relativt nye huset på landet, til et gammelt hus ved vannet. Nytt hjem og bosted, betydde ny skole, ny lærer, nye venner og nytt miljø – alle de tingene som kan være skummelt for et barn. Men for meg var det bare gøy. Jeg elsket det nye livet mitt.

Samtidig var det en del ting som ble videreført fra det gamle livet, naturligvis. Eksempelvis møbler, personlighet og sykdommer. Diabetesen var med i bagasjen, som den alltid hadde vært. Jeg hadde holdt «foredrag» for de nye klassekameratene mine, og lærerne som stod vettskremt inntil veggen lyttet nøye til en veslevoksen ni år gammel jente fortelle om utfordringer knyttet til en kronisk sykdom. De hadde ikke hatt elever tidligere med lignende sykdommer, og var bekymret for hvordan de skulle håndtere det.

Foreldrene mine prøvde å berolige dem med at jeg håndterte det meste selv, men hadde kanskje behov for litt tilsyn i blant. Dersom det skjedde noe som krevde mer tilsyn i skolesammenheng ville det bli opplyst om. De fortalte at det hadde vært situasjoner tidligere hvor mine gamle lærere hadde vært nødt til å bistå meg, men de hadde håndtert det godt. Sunn fornuft og logisk tankegang kommer man langt med, fikk de beskjed om.

Det som derimot kunne bli en utfordring var fravær. Allerede som barn slet jeg med blodsukkeret i perioder, og det kunne medføre mer fravær enn normalt. Derfor var det ekstremt viktig at lærerne kunne følge meg opp ved å ringe hjem for å opplyse om ting som skjedde på skolen, om lekser og prøver. Noe de selvfølgelig bistod med. De andre barna forstod ikke alltid, men lærerne på barneskolen var alltid forståelsesfulle.

LES OGSÅ: Rettigheter for foreldre som har barn med diabetes

Litt «pjusk» er ikke gyldig fraværsgrunn

Ettersom diabetesen medførte endel fravær som ikke kunne unngås ble derimot annet fravær bortimot uaktuelt. Hadde jeg vondt i magen, hadde influensa, forkjølelse eller hva det måtte være av «vanlige» sykdommer ble jeg tvunget til å reise på skolen. Jeg måtte overkompensere for annen tapt undervisning.

«Du har så mye fravær fra før av, du klarer å gå på skolen når du kun har influensa.»  

personer med diabetes kan få mye fravær som de må overkompensere for

Illustrasjonsfoto: Getty Images.

Det spilte ingen rolle, foreldrene mine var beinharde på det området. Jeg fikk være hjemme fra skolen når jeg hadde luftveisinfeksjoner, vannkopper eller ørebetennelse. Men ved sykdommer som kun gjorde meg pjusk, måtte jeg møte på skolen som andre friske barn.

Det høres kanskje brutalt ut, men i familien min har det alltid vært en mentalitet at man går på skole eller jobb dersom man er oppegående og klarer å holde seg våken. Er man derimot i så dårlig form at man bare vil sove, da kan det til nøds tillates å være hjemme en dag eller to.

LES OGSÅ: Ikke la diabetesen hindre deg i å nå målene dine

Kan falle bakpå – både faglig og sosialt

Jeg trodde jeg hadde ekstremt mye fravær. Som voksen har jeg fått vite at jeg faktisk var svært sjeldent hjemme fra skolen. Foreldrene mine passet selvfølgelig på å aldri sende meg på skolen med alvorlig sykdom, eller noe som var veldig smittsom, de ønsket ikke at andre barn skulle bli syke. Men de ønsket heller ikke at jeg skulle gå glipp av verdifull undervisning, og det sosiale med venner og medelever. Har man mye fravær er det også en fare at man kan gå glipp av mye sosialt, som kan medføre at ungene føler seg utenfor.

Som kronisk syk er dette selvfølgelig en risiko, og det ønsket foreldrene mine å unngå. Jeg ble alltid holdt oppdatert på det faglige, og jeg har alltid vært flink på skolen, så det var ikke noe problem.
Men gjentatte fravær innenfor en kort periode gjorde derimot at jeg ikke var like «velkommen» i jentegjengen da jeg kom tilbake på skolen, og det ønsket ikke foreldrene mine. De har fortalt i ettertid at det var en av grunnene til at jeg ble sendt på skolen, selv om jeg kanskje burde vært hjemme.

På ungdomsskolen ble det enda verre med utallige sykehusinnleggelser, og ekstremt mye fravær fra skolen. Jeg klarte meg faglig veldig bra, men de andre elevene følte seg forskjellsbehandlet, og dermed ble jeg til tider fryst ut av gjengen. Barn og ungdom kan være brutale sånn sett. De forstår jo ikke bedre, men det ble heldigvis bedre med alderen.

Fravær i skolen er én ting, men i arbeidslivet er det noe annet. I neste innlegg vil jeg fortelle mer om hvordan frykten for å være en byrde på jobb kan få oss til å overkompensere.

LES OGSÅ: Diabeteslegen frarådet meg å velge jusstudie

0/5 (0 Reviews)
Del: