Egoistisk? Diabetes handler ikke bare om deg!

Egoistisk? Diabetes handler ikke bare om deg!

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!
Publisert første gang: 09.01.19 | Sist redigert: 18.01.19
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Da jeg i en alder av 16 år fikk påvist diabetes type 1 bodde jeg alene, omtrent 350 kilometer hjemmefra. En ny tid i livet var i anmarsj, og jeg måtte lære meg alt om det tekniske rundt det å ha en slik sykdom på egenhånd. Ble jeg egoistisk?

Annonse

I den alderen jeg var i er det nok vanlig at dine foresatte blir med på sykehuset for å få like grundig opplæring som deg, sammen med en diabetessykepleier. Mamma og pappa var også med meg på sykehuset i Trondheim, men på langt nær like mye som de ville ha vært om vi hadde bodd i samme by. Ansvaret i å lære dem opp i mitt sykdomsbilde lå derfor på meg selv.

Jeg måtte fortelle om mine behov og rettigheter med diabetes. Brukte jeg dette ansvaret til min fordel for å manipulere dem – eller for å få gjennom mine behov?

LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen helt alene

Mine behov var «viktigst»

Sykepleieren jeg hadde kontakt med på sykehuset, fortalte tidlig at dette er min sykdom og at ingen andre kjenner mitt sykdomsbilde like godt som meg selv. Derfor var det viktig at det var jeg som skulle styre diabetesen, og ikke la andre personer få styre med insulindoser eller behov. Dessverre tok jeg nok den beskjeden litt for bokstavelig, noe som førte til at jeg stengte ute alle som ville komme med gode råd. Jeg visste tross alt best selv. I tillegg lot jeg det at dette var min sykdom styre alle valgene jeg tok.

Mine behov var viktigst fordi alle andre var normale, og hadde mulighet til å være mer spontane. Det var meg det skulle tilpasses etter, for det var tross alt jeg som hadde de største utfordringene.

Annonse

Etter å ha fullført videregående skole i Trondheim, flyttet jeg hjem til mamma og pappa for en periode. Det burde egentlig ikke bydd på store problemer. Jeg hadde tross alt bodd med dem de første 16 årene av livet mitt. Forskjellen var imidlertid stor denne gangen. Jeg flyttet hjem med en kronisk sykdom. En sykdom jeg måtte ta ansvar for, og som jeg ikke hadde da jeg flyttet hjemmefra i utgangspunktet.

LES OGSÅ: De skjulte komplikasjonene

Selvsentrert – jeg visste best…

Sett i ettertid er det ikke vanskelig for meg å innse at det nok ble litt mye for dem. Fra første sekund jeg tråkket over dørstokken var det mine behov og min diabetes. Det var min mat, mine tidspunkter. Jeg visste best og jeg hadde førsterett. Hvis foreldrene mine prøvde å komme med behandlingsråd de hadde lært på sykehuset, ble de stort sett møtt med en kald skulder. “Dette har dere ikke greie på.”

Jeg brukte “min kunnskap” til å manipulere dem med at jeg måtte spise akkurat en viss mengde mat, med nøyaktig tilmålte mengder. Jeg overbeviste meg selv og de rundt om at en slik levemåte var det beste for sykdommen, og at det var den eneste fremgangsmåten for å opprettholde et bra langtidsblodsukker – og dermed redusere risikoen for senkomplikasjoner.

LES OGSÅ: En helt normal dag med diabetes

Slet ut foreldrene mine

Men så er det den greia med foreldre da. De kjenner stort sett barna sine bedre enn dem selv, og gjennomskuer den minste ting. De ble rett og slett for utslitt og lei av å følge meg og mitt til enhver tid, noe jeg helt klart kan forstå. Det endte med at det ikke lenger var så enkelt å spise samme måltider til samme tidspunkter. Jeg fortsatte med mitt regime for å følge mine behov, til tross for at mamma og pappa ikke orket mer.

LES OGSÅ: Jeg pleier å si at kona mi har diabetes type 3

Alt skulle dreie seg om meg

Det skal sies at det med en diabetesdiagnose også følger en rekke andre rettigheter. Man må ta flere forholdsregler for å leve godt og så normalt som mulig med sykdommen. Men det betyr allikevel ikke at det er umulig. Når man har vokst opp med diabetesen sin alene, øker risikoen for at man bruker rettighetene, reglene og systemet sitt unødvendig mye og til fordel for seg selv ved alle valg som skal tas.

I mitt tilfelle ble det også slik. Jeg skulle bestemme hvor og hva vi skulle spise, når vi skulle spise, når jeg skulle trene og når familieaktiviteter passet etter min hverdag. Det ble veldig selvsentrert. Det er ikke rart de rundt meg ble slitne og lei.

LES OGSÅ: Å få påvist diabetes var et slag i trynet

Sykdommen ble altoppslukende

Oppfordringen blir derfor å forsøke å tilpasse diabetesen best mulig etter hverandres behov innad i familien. Hos oss kom det til et punkt hvor alt handlet om meg og mitt fordi jeg lot sykdommen bli altoppslukende. Jeg ble rett og slett veldig egoistisk, fikk tunnelsyn og klarte bare å leve i min egen verden.

Det er langt enklere om man faktisk setter seg ned en kveld og snakker med familien sin om hvilke behov man har og hvilken mat som er best for reguleringen av blodsukkeret. Og rett og slett hvordan man best mulig kan samarbeide for at hele familien skal leve godt med at èn av dem har diabetes.

Å lure de rundt deg til å tro at man har unødvendig mange behov er det ingen grunn til. Det blir uansett gjennomskuet til slutt. I tillegg må man nok bare akseptere at det er utfordrende både å leve med diabetes og å ha en sønn som har diabetes. Alt blir ikke lenger A4, men det betyr heller ikke at verden rakner. Man kommer langt om man klarer å møtes på halvveien.

LES OGSÅ: Den beste drivkraften er deg selv

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
Registrer for nyhetsbrev
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: