Diabetes ER en stor del av livet mitt!
Jeg skuffer meg selv om og om igjen, og får ikke det livet med diabetes som jeg ønsker meg.
Jeg er så frustrert! Grunnen til det er at jeg setter meg mål som jeg ikke klarer å møte. For å gi dere et innblikk i hva jeg mener, introduserer jeg herved mine «diabetesmål»:
- Få ned langtidsblodsukkeret
- Få jevnere blodsukkerkurver
- Kalibrere pumpen to ganger daglig i stedet for èn
- Telle karbohydrater ved hvert måltid for mer nøyaktig insulinsetting
LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen helt alene
Vanskelig å gjennomføre
Jeg har mange mål som du ser, og det høres kanskje ikke så vanskelig ut på papir. Flere av dere har sikkert oppfylt mange av disse punktene for lenge siden.
For meg er derimot disse punktene veldig vanskelig å inkludere i hverdagen. Jeg har nemlig vaner og rutiner som strider mot alle disse tingene.
Og som alle vet; gamle vaner er vonde å vende.
Motivasjon
For å klare å gjennomføre disse målene, er motivasjon en nøkkelfaktor. Dette får jeg mest av hos min diabetessykepleier.
Jeg drar til henne rundt fire ganger i året, og hver gang jeg er der får jeg en såkalt motivasjons-boost. Jeg går alltid tryggere og mer selvsikker ut fra sykehuset enn da jeg kom inn.
LES OGSÅ: De skjulte komplikasjonene
Ingen endring
Allikevel sitter jeg da foran diabetessykepleieren min etter tre måneder med akkurat de samme målene, og akkurat de samme problemene.
Motivasjonen jeg drar fra sykehuset med vedlikeholdes ikke hjemme, og jeg føler at jeg ikke kommer noen vei. Jeg har kun meg selv å klandre for det.
LES OGSÅ: Viktig fokus på mental helse
Frustrert
Dette er grunnen til at jeg blir så frustrert. Jeg vet akkurat hva som må gjøres for at jeg skal få et bedre liv med sykdommen min.
Men fordi jeg er så distansert fra alle senkomplikasjonene jeg har blitt advart om, så tar jeg ikke grep. Likevel er det egentlig akkurat det å ta grep jeg ønsker innerst inne.
LES OGSÅ: Hvordan leve symptomfritt med diabetes type 1?
Tar for mye plass
En annen frustrasjon, som jeg mest sannsynlig ikke er alene om, er at jeg føler at jeg ikke har plass til diabetes i livet mitt.
Jeg har så mange andre ting jeg heller vil fokusere på, og det gjør dessverre at diabetesen faller litt bort. Og det er forferdelig dumt.
Jeg har ikke tillatt diabetes den plassen den må ha i livet mitt.
Jeg hater at jeg lever godt med en uregulert sykdom nå, fordi det gjør at jeg ikke kommer til å leve godt med den i framtiden.
Foto: Maria Schmidt
Jeg må ta grep
Jeg har ikke tillatt diabetes den plassen den må ha i livet mitt, og jeg vet at jeg må ta grep. Jeg må ta med meg motivasjonen fra diabetessykepleieren hjem og ta fatt i mine diabetesmål.
Andre ting i livet får heller vente, fordi diabetes ER nemlig en stor del av livet mitt.
Jeg blir faktisk motivert av å skrive dette, så jeg håper virkelig at veien mot å nå mine mål ikke er så lang allikevel :0)
LES OGSÅ: Lett å glemme diabetes i en travel hverdag
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
