For meg er hest redningen

For meg er hest redningen

Tone Liabø
Jeg er ei 23 år gammel jente fra Singsås, driver aktivt med hest og sprangridning ved siden av veien til å finne et passende yrke. Fikk diabetes type 1 i en alder av 12 år, og senskaden polynevropati i begge bein i 2012. Aktiv, jordnær og oppegående jente som også elsker å uttrykke meg gjennom tekst og bilder. Min visjon er å vise at Diabetes ikke skal være en hindring for mål og drømmer her i livet, og inspirere andre til å tørre å gå utenfor sin komfort-sone.

Jeg er avhengig av insulin for å overleve. En annen viktig medisin jeg har, er hestene mine.

Accu-Fine vitusapotek

Hest kom inn i mitt liv to år før jeg fikk diabetes type 1, det er nå 16 år siden. Den følelsen man får ved å tilbringe tid hos noen som lever i nuet og tar deg for den du er, er ubeskrivelig. Jeg glemmer alle bekymringer, forventninger og press ved å tilbringe tid med hestene mine.

Jeg var 10 år da jeg fikk min første hest. Da hadde jeg ingen anelse om hvor viktig denne lidenskapen skulle bli for livet mitt videre. Å lære seg å ta ansvar i ung alder har gjort meg godt. Og det har hjulpet meg iforhold til det å være kronisk syk.

LES OGSÅ: Hvordan leve symptomfritt med diabetes type 1?

Lidenskapen kom for å bli

Det første året red jeg ikke min egen hest, da hun kun var 3 år og ikke ridd tidligere. Det jeg gjorde, var å tilbringe tid med henne, bli kjent med henne og lære meg adferden hennes. Andre jenter på skolen sluttet gradvis med hest når andre interesser dukket opp.

For min del, ble interessen bare større og større. Storebroren min trente opp fjordingen det første året, før det var på tide at jeg også lærte meg hvordan hun skulle håndteres og ris. Det ble mye lesing, prøving og feiling. Etter hvert begynte jeg på en liten, lokal rideskole. Her lærte jeg det grunnleggende.

Fra hobby til sportslig aktivitet

Med diabetes i lomma, blir det ofte litt ekstra utfordringer når det kommer til en stressende hverdag med hest og ridning.

Interessen ble gradvis større med årene som gikk. Jeg tok utfordringen med å bli med på sprangkonkurranser, også kalt stevner. Dette falt i smak, selv om jeg sjeldent gjorde det særlig bra grunnet store nerver og at jeg var fersk.

Årene gikk og jeg begynte på videregående skole på toppidrettslinje med min første ordentlige ridehest. Denne hesten hadde jeg også trent opp selv hjemme i Singsås. Videre tok jeg hester i trening. Det ga meg et innblikk i hvordan det er å ha hest som yrke.

Den dag i dag, er sprangridning en stor del av lidenskapen, selv om selve dyret er den største. Med ridningen holder jeg meg aktiv og sterk både psykisk og fysisk. Stevnene gjør at jeg jobber målrettet med treningen av både hestene og meg selv.

Blodsukkeret spiller en stor rolle for hvordan det går på konkurransene, og dette er noe jeg må jobbe mer med for å få alt til å stemme. Det å reise langt til treninger flere ganger i måneden, i tillegg til konkurranser, gjør meg ofte sliten. Med diabetes i lomma, blir det ofte litt ekstra utfordringer når det kommer til en stressende hverdag med hest og ridning.

LES OGSÅ: Dette er min vei til et bedre blodsukker

Foto: Solveig Myking

Foto: Solveig Myking

Min frihet fra sykdommen

Ridning krever fullt fokus hele veien. Dette gjør at jeg «får lov» til å glemme at jeg er syk. Det gir meg en friperiode fra diabetes. Det er også perioder hvor jeg får lavt eller høyt blodsukker på hesteryggen, noe som ødelegger treningen ganske mye. Stort sett har jeg kontroll før jeg rir, og da ofrer jeg ikke en tanke på blodsukkeret i det hele tatt.

Når jeg sitter på hesteryggen, er jeg som alle andre. Da er det bare hesten og jeg. Hestene leser meg godt, og merker om jeg er sliten og trøtt. De tar hensyn. Samtidig er de utrolig lekne av seg, noe som gjør at selv den tyngste dagen med diabetes ikke blir så ille likevel. Når en hest kan spre glede, gi meg latteranfall og ikke minst få meg til å føle meg helt frisk – det er den beste medisinen.

LES OGSÅ: Humor gjør det lettere å leve med diabetes

Å være god til noe

Mestringsfølelse er noe av det beste et menneske kan få. Vi trenger følelsen av å lykkes, å være god på noe og å ha noe å strekke oss mot. Målsetting, håp og drømmer er nøkkelord for min lidenskap og sport. Uten mål og drømmer, kommer jeg ikke langt. Det gjør at jeg tør å tråkke ut av komfortsonen, og ha troen på meg selv.

Livet er en berg- og dalbane. Mennesker skaper forventninger og press til hverandre, noe som gjør det tøft å «passe inn». Med diabetes synes jeg det er ekstra vanskelig. Ikke fordi at noen ikke har troen på meg siden jeg er syk, det handler om meg selv og hva jeg tenker.

Jeg føler at jeg ikke mestrer diabetes like godt som «alle andre», noe som igjen gir meg skyldfølelse. Dette er noe hestene hjelper meg med. De gjør at jeg lever i nuet, samtidig som at jeg ser framover. De gir meg ikke pekefingeren dersom blodsukkeret er litt for høyt etter et måltid, eller om jeg vandrer rundt i stallen med føling.

LES OGSÅ: Den beste drivkraften er deg selv

Ulemper med hest og diabetes

Det finnes fordeler og ulemper ved en lidenskap, spesielt når man er syk. Hestene og ridningen tar opp mange timer i hverdagen min, både i ukedager og helger. Jeg kan tenke så mye på hestene og ridningen at jeg glemmer å ta insulin. Har jeg det travelt, er den lille sprøyta lett å glemme, når jeg føler meg fin.

I tillegg skaper ridning og konkurranser utrolig mye adrenalin, som igjen gjør at blodsukkeret kan stige, uten at jeg tenker på det. Etter en konkurransedag, kan jeg bli utrolig utmattet, selv om jeg ikke har vært i ekstrem aktivitet. Ofte tenker jeg: Hva om jeg hadde dedikert like mye energi og vilje til diabetesen min? Hvor ville jeg vært i dag?

Foto: Håvard Belsvik

Foto: Håvard Belsvik

Kostbar, men verdifull medisin

Jeg ser på hest som medisin, selv om de ikke finnes på resept. I mange sammenhenger ser man hvor betydningsfull hest er for mennesker som sliter med sykdom. Mange omtaler hest som sin psykolog og fysioterapeut, noe jeg sier meg helt enig i.

Hestene kan ikke komme med tips til hvordan jeg skal regulere blodsukkeret mitt, men de gjør at jeg må ut i aktivitet selv hvor syk og sliten jeg er. De krever stell, trening og tilsyn.

Hester er nok en av mine dyreste leger, sykepleiere og psykologer, men de er absolutt verdt det. I tillegg til familie og venner, var hestene min store redning da jeg ble rammet av polynevropati grunnet diabetesen. Hest var min opptrening, min hverdagsglede og min framtid.

LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen – helt alene

Accu-Chek Mobile

 

0/5 (0 Reviews)
Del: