Å bruke diabetesen som unnskyldning

Å bruke diabetesen som unnskyldning

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 12.11.15 13:22

«Har du hørt at hun fikk utsettelse denne gangen også?» Jentene som satt rundt nikket istemmende. De himlet med øynene alle sammen, og ristet oppgitt på hodet.

«Det er så urettferdig. Jeg er syk i blant jeg og, men får vel ingen særbehandling av den grunn!»

Accu-Chek Guide

Noen trodde jeg brukte diabetesen som unnskyldning.

Nok var nok

Døren smalt igjen bak jenta i det hun gikk inn i klasserommet. Hun hadde hørt hva de sa, og prøvde ikke å skjule det på noen måte. Hun gikk bort til læreren med en legeerklæring, hvisket rolig til henne og fikk et «god bedring» tilbake. Hun ville ikke snakke med de andre, men behovet for å rettferdiggjøre seg selv var for stort til å holde tyst. «Jeg får ikke lov av legen min til å være på skolen, fordi jeg har bronkitt! Og nei, jeg får ingen særbehandling».

Hun lukket døren bak seg, og følte seg helt forferdelig. De skulle bare visst.

Hun ønsket heller ingen særbehandling fra hverken skolen, venner eller familie. Hun ønsket å være akkurat lik som de andre.

Men det var svineinfluensa i hele Norge. Jenta hadde tatt vaksinen, og ble syk av den. Hun hadde 40 i feber, kroppen verket og hodet føltes som det skulle sprenge. Etter flere dager med sykdom fikk hun påvist bronkitt. Mest sannsynlig var hun på vei til å bli syk da hun fikk vaksinen, og hadde derfor fått en sterk reaksjon. Blodsukkeret var også helt på bærtur, høyt og lavt om hverandre. Legen hadde gitt klar beskjed om at hun ikke fikk være på skolen i en uke.

Det var ikke første gang hun fikk med beskjeder fra legen, som skulle leveres på skolen. Det hadde vært hele oppveksten.

På barneskolen var det «Kan ikke delta i dagens gymtime grunnet lavt blodsukker i natt» eller «må gå litt tidligere grunnet time hos diabeteslege».

LES OGSÅ: Diabetes og kropp, mat og insulin

Skole på sykehuset

På ungdomsskolen var det noe helt annet. Da kunne det gå mange uker mellom hver gang hun var på skolen, ettersom hun var mye innlagt på sykehuset. Foreldrene hadde jevnlig kontakt med klasseforstander og fikk både lekseplaner og prøveplaner. Bøkene ble tatt med på sykehuset, og hun hadde én time med lærer på sykehuset hver dag. Hun var 14 år og fremdeles tilknyttet barneavdelingen, men læreren underviste i barneskoletrinnet, og jenta følte at hun ikke fikk noe ut av opplegget. Derfor gjorde hun lekser og forberedte seg til prøver på egenhånd. Hun benyttet seg av læreren da det var prøver på skolen hun ikke kunne delta på, da gjennomførte hun de heller på sykehuset. Det var det ingen av medelevene som visste. Hver gang hun kom tilbake etter et opphold på sykehuset fikk hun kommentarer som «du er så heldig som slapp å ha den prøven, den var vanskelig» og «kommer du egentlig til å få karakter i faget, ettersom du er så mye borte?». Hun orket ikke engang å forklare.

LES OGSÅ: En uforståelig opplevelse med diabetes

Hun kjempet for livet, samtidig som medelevene følte seg forskjellsbehandlet

Medelevene sa at de følte seg forskjellsbehandlet, jenta hadde det mye lettere enn dem.

Samtidig kjempet hun for livet. Annenhver natt var en kamp mot blodsukkeret og søvnen. Hun mistet kontakt med skolekameratene, og vennene sine generelt. Hun var jo aldri tilstede, kunne ikke delta i aktiviteter på skolen eller på fritiden. Livet føltes urettferdig. Det eneste som holdt motet oppe var skolen, og den mestringsfølelsen det ga henne. Det var alltid noe hun hadde fått til.

Da hun fikk høre at medelevene hennes trodde hun brukte sykdommen som unnskyldning til å slippe unna innleveringer og prøver, følte hun seg enda mer alene. Hvorfor måtte hun være så annerledes da? Hvorfor måtte hun gå glipp av alt? Hele ungdomstiden forsvant mellom fingrene hennes, og kroppen samarbeidet virkelig ikke. Hun ville gi opp.

LES OGSÅ: Korona, karantene og kronisk sykdom

Rørt til tårer da resultatene kom

Det gav resultater da hun i 10. Klasse fikk toppkarakter på avsluttende eksamen i norsk. Jenta var i ekstase da hun sammen med klassekameratene stod foran alle foreldrene for å motta vitnemålet. Jenta holdt opp seks fingre, vinket til foreldrene, samtidig som hun hadde det største smilet i ansiktet. Hun så moren gråte. Nå fikk de endelig tilbakemelding på at all den harde jobben var verdt det!

Prøver og innleveringer måtte utsettes

På videregående ble det vanskeligere. Jenta var ikke lenger så syk at behovet for innleggelser var der, men likevel var hun borte fra skolen ofte. Det ble gitt beskjeder til skolen om at hun ikke kunne ta dagens prøve grunnet følinger natten før, eller at hun ikke kunne levere oppgaver til avtalte frister på grunn av blodsukker som hadde ødelagt de siste dagene. Det var selvfølgelig vanskelig å ikke kunne delta på samme måte, men hun gjorde så godt hun kunne, og hun måtte alltid ta igjen det tapte.

De andre elevene i klassen var lei av at hun fikk annen behandling enn dem, og de trodde sjeldent på unnskyldningene hennes. Hun så jo frisk ut. Men når man har hatt sterke følinger flere netter på rad, og minimalt med søvn, da er man utslitt.

Det var heller ikke alle lærerne som trodde på henne, og foreldrene måtte ta gjentatte samtaler med skolen for å få de til å forstå.

LES OGSÅ: Slik får du gode kostholdsvaner

Følte hun stod i en storm

Det var vanskelig og utrolig sårbart å stå alene i det som føltes som en storm. Det var ingen som kunne sette seg inn i hvordan hun hadde det, for det var ingen som forstod hvor hardt det faktisk var. Hvor mye energi en enkel føling faktisk tok. Når hun hadde gjennomgående lavt blodsukker hele natten, flere netter på rad, gikk kroppen kun på autopilot.

Det var en evig kamp, som det ikke var mulig å vinne. Det gikk kun an å delta, og gjøre det beste ut av det.

Det var også flere foreldre rundt jenta som hadde sterke meninger. ”Ja, men hun er jo ikke så syk nå lenger, det kan jo ikke være noe problem å delta da?” eller ”Jeg har hørt at hun bruker diabetesen som en unnskyldning hele tiden, og det blir jo litt feil å hele tiden få særbehandling. Når man blir voksen og skal ut i arbeidslivet får man ikke slike privilegier.”

”Du må ta deg sammen”

Det hele toppet seg da hun møtte på faren til ei klassevenninne en gang han hadde smakt litt for mye på det sterke. ”Ja, datteren min forteller at du bruker sykdommen som unnskyldning hele tiden. At du egentlig ikke er så syk, og har ikke behov for så mye hjelp som det du gir uttrykk for. Du må ta deg sammen. Folk begynner å bli lei av å høre om det!”.

Uttalelsene kom fra en godt voksen mann, og datteren var egentlig ei god venninne av jenta. Hun knakk sammen av det hun ble fortalt, og all motgang hun måtte gjennom. Tårene sprutet.

Usynlig sykdom

Det har alltid vært mange som har hatt mange meninger om meg, og min sykdom. Alle vet noe om diabetes, og de er ikke redde for å fortelle om det. Om deres erfaringer, og ting de har lest og hørt fra andre. Det er alltid noen som har en forklaring på hvorfor ting er som de er, og hvor ”lett” det egentlig er. Ungdomstiden er noe vi alle vet er vanskelig å gå igjennom. Jeg har ikke mange hyggelige minner fra den tiden.

Dette er noe av det vondeste jeg har opplevd som kronisk syk, og det har virkelig preget meg i ettertid. Men samtidig blir man selvstendig og sterk av å stå i noe sånt. Dessuten lærer man seg etter hvert hvem som faktisk bryr seg. Diabetes er en usynlig sykdom, som helst skulle vært synlig.

En stor seier

Våren 2015 fullførte jeg en bachelorgrad i rettsvitenskap, på normert tid – altså tre år.  Jeg deltok på alle eksamener og leverte alle oppgaver til fristene som var satt. Ikke en eneste gang fikk jeg noen særbehandling fra skolen. Det eneste jeg fikk 60 minutter lenger tid på eksamen, en mulighet jeg ikke benyttet meg av.

Aldri før har jeg vært så stolt av meg selv, for det har ikke alltid vært like lett å studere fulltid, og ha en til tider trøblete diabetes.

Det var en seier for diabetikeren i meg, og for jenta med store forventninger til seg selv, å stå foran klassen og motta bevis for at utdanningen var fullført. Dessuten fikk jeg bevist overfor alle som har ment noe, og trodd jeg bruker sykdommen som unnskyldning, at det faktisk ikke var tilfelle. Bare det var en seier i seg selv.

Nå som jeg er godt i gang med de to siste årene av en mastergrad i rettsvitenskap bryr jeg meg ikke like mye om hva folk mener lenger. For det er kun jeg som vet hvordan det faktisk er, og jeg som blir sterkere av den motgangen de har gitt meg.

Vi mennesker er forskjellige, og vi takler ting på forskjellige måter. I blant har man behov for å få enkelte ting tilrettelagt, slik at man kan fullføre, og ikke minst fungere i hverdagen. Man må være forsiktig med hva man sier, plutselig er du som har behov for tilrettelegging og litt hjelp!

LES OGSÅ: Fremtidsdrøm – trening i arbeidstiden

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

CGM
1/5 (1 Review)
Del: