Diabetes og kropp, mat og insulin

Diabetes og kropp, mat og insulin

Linda Terwindt
Født i 1983 og har to barn. Linda har hatt diabetes type 1 siden 1991. Hun har to utdannelser innen helsevesenet; hjelpepleier og apotektekniker. Linda synes det er viktig å bidra til å spre riktig informasjon om diabetes
Publisert første gang: 10.03.21 19:46

Spiseforstyrrelser… Et tabubelagt tema, et sammensatt tema. Kropp, mat og insulin. Et tema fylt av triggere. En hverdag for mange av oss. Spesielt oss som fikk diabetes på 80- og 90-tallet, har jeg erfart. Og et tema som mange leger og diabetessykepleiere i mange tiår har dyttet under teppet. 

Kropp, mat og insulin…Hvorfor er det slik at mange av oss endte opp med en spiseforstyrrelse? Diabetes er jo ikke en matsykdom, men en mangelsykdom. Vi mangler insulin.

Accu-Chek Guide

«Fettklypa»

La oss gå tilbake i tid, en tid der hver minste ting man puttet i munnen skulle veies og registreres. Man ble målt og veid på hver kontroll, relativt ofte var kontrollene også. Langtidsblodsukkeret ble målt, og var man skikkelig «heldig» fant legen frem «fettklypa». Da følte man virkelig på dette med å ha spist for mye…. «Valpefett», «spiser altfor mye godterier», «langtidsblodsukkeret er for høyt», «spiser for lite», «trener mer nå» etc.

Jeg har lest igjennom journalen. Husker jeg følte med som jeg var på utstilling, og at alt jeg gjorde ikke var «godt nok». De satt liksom der og håpet på underverker. Kanskje de hadde gitt meg stjerne i margen om jeg plutselig startet å produsere insulin igjen?

Er det så rart? Diabetes for 30 år siden dreide seg om mat –  hva man spiste og ikke spiste.

LES OGSÅ: En uforståelig opplevelse med diabetes

Mat og insulin

Jeg startet med svineinsulin da jeg fikk diabetes i 1991. I ungdomsårene ble jeg byttet over på et nytt insulinmerke. Det skulle gi meg «mer frihet». Kan ikke huske friheten kom med det første. Mer usikkerhet og trøblete blodsukker – enda mer enn med svineinsulinen og de skjemme sprøytene.

Jeg klarte ikke lenger å kontrollere insulinet selv. Og ikke ville jeg be om hjelp. For dette var jo min greie. Istedet endte jeg opp i ungdomsårene med og ikke ta insulin, eller kun når jeg «følte for det». Det sier seg selv at dette ikke førte til noe bra.

Accu-Chek Guide

LES OGSÅ: Korona, karantene og kronisk sykdom

Jeg kan ikke huske at jeg før nå, det siste året, og etter mange runder med vektnedgang og så enorm vektoppgang, har klart å spise og nyte maten uten å føle en form for skam eller være redd for hva blodsukkeret viser. Å faktisk ta ting som det kommer diabetes-messig uten å få panikk. Jeg syns ikke det er så rart…

Fortsatt tabu

Som voksen føler jeg at jeg møter mer forståelse for de utfordring diabetesen byr på. Føler at jeg blir mer hørt når det kommer til problemene som oppstår underveis, og man blir henvist til de instanser som har peiling dersom man sliter….MEN diabetes og psykisk helse og problemer rundt mat er fortsatt tabubelagt. Diabetes slitenhet er også fortsatt en underkjent diagnose også videre… Jeg føler at legen ofte har dradd på skuldrene, gitt meg et klapp på skuldra og sagt. «Det er bare sånn det er.»

Jeg ønsker at man ved kontroll skal bli spurt om hvordan det egentlig går, og at vedkommende behandler skal ha verktøy til å bistå med hva som måtte dukke opp. Eller vite hvem andre som kan hjelpe.

Igjen føler jeg at jeg har kontroll. Det tok nesten 30 år… Jeg lot diabetesen kontrollere meg. Nå sitter jeg ved roret. Diabetesen må følge meg og ikke omvendt.

Men jeg er stolt av hva denne kroppen har klart. Og jeg er stolt av et langtidsblodsukker på 6,5!

LES OGSÅ: Frykt for å miste kontrollen

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

0/5 (0 Reviews)
Del: