Frykten for å miste kontrollen
Diabetes og psykisk helse går i dag hånd i hånd, men det har ikke alltid vært slik. Frykt for føling er for meg en angst som ble en del av hverdagen med diabetes.
Jeg fikk diabetes type 1 etter endt svangerskapsdiabetes i 1999. Og da jeg fikk diagnosen vokste en enorm frykt i meg – nemlig frykten for føling.
For meg var det å få diabetes som å miste kontrollen over egen kropp, på grunn av insulinet som skulle regulere blodsukkeret mitt. Jeg hadde plutselig en jobb som krevde meg 24/7 og jeg hadde ikke engang søkt på denne jobben!
Frykten har jeg fortsatt, 20 år etter diagnosen. Den har blitt lettere og håndtere fordi det endelig er blitt akseptert at diabetes og psykisk helse går hånd i hånd. Tidligere var det et tabubelagt tema og jeg slet mye med en følelse av ensomhet.
Jeg hadde plutselig en jobb som krevde meg 24/7 og jeg hadde ikke engang søkt på denne jobben!
LES OGSÅ: Slik opplever jeg føling
Tiden ”leger” alle sår
Da jeg fikk diabetes var det ikke vanlig at helsepersonell så på det psykiske aspektet ved diabetes. Den gang var de mer opptatt av gode resultater, stabilt blodsukker og et fint gjennomsnittlig langtidsblodsukker (HbA1c). Noe jeg aldri helt klarte å levere, fordi jeg bar på denne frykten som helsepersonell ikke kunne forstå eller hadde kunnskap om.
LES OGSÅ: Med diabetes fulgte psykiske plager
Nytt liv
Jeg fikk pumpe i 2009. Det endret livet mitt! Jeg fikk en større kontroll over blodsukkeret fordi sensoren indikerte om jeg var på vei opp eller ned. Det var et fint hjelpemiddel, ikke minst fordi jeg slapp å stikke meg flere ganger om dagen med sprøyter. Men frykten for å miste kontrollen, og frykten for føling ble ikke borte. Den hadde satt seg i kroppen som en traume.
LES OGSÅ: Hvordan leve symptomfritt med diabetes type 1?
Endringen
Etter veldig mange år med diabetes fikk jeg ny diabetikersykepleier. En som ser meg og som har kunnskap om diabetes og psykisk helse. Han har sett min virkelighet, hvor resultater og statistikker for et nogenlunde bra langtidsblodsukker har hatt større fokus enn min livskvalitet. For høy dosering til fordel for et bra langtidsblodsukker medførte et daglig utstabilt blodsukker og en streng planlegging for alt jeg foretok meg. En liten gåtur med hunden uten god planlegging kunne medføre lavt blodsukker. Det har vært slitsomt å leve sånn.
LES OGSÅ: Stigmaer rundt diabetes – «Men du ser jo frisk ut!»
Fra frykt til anerkjennelse
Jeg fikk ENDELIG tilbud om å gå til en diabetespsykolog. Sammen med psykologen og min nye diabetessykepleier ser jeg lyset i tunellen. Det har vært et gjennombrudd for meg fordi jeg endelig har fått forståelse for frykten min, en anerkjennelse og en aksept på at jeg slettes ikke er alene om denne frykten. Den største endringen som er gjort er at doseringen er blitt tilpasset meg mot at jeg har måtte våge å ta større doser insulin til måltider. Det har vært en veldig fin opplevelse som har økt motivasjonen nå som jeg har fått tilbake livskvaliteten.
For første gang på veldig mange år føler jeg en enorm mestring. Jeg slipper å planlegge alt til minste detalj, og jeg ser at jeg lykkes med blodsukkeret når det gjelder både trening og matdoser.
Forskjellen fra før og nå er at frykten min blir tatt hensyn til. Nå bruker vi tiden til hjelp for at jeg skal føle trygghet. Noe jeg gradvis merker kommer til meg. Det er fantastisk og endelig føle at det er JEG som har kontroll over diabetesen og ikke diabetesen som har kontroll over meg!
LES OGSÅ: «Bedreviterne» glemmer ofte at fysisk og psykisk helse går hånd i hånd
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
