Fikk psykiske plager av diabetes

Fikk psykiske plager av diabetes

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!

I kjølvannet av å få diagnosen diabetes type 1, fikk jeg også psykiske problemer. Hvordan har dette påvirket diabetesen?

Diabetes i seg selv er slitsomt nok, og enda mer utfordrende kan det bli om man har andre sykdommer som også må kombineres med denne kroniske sykdommen i tillegg.

Tidligere har jeg vært åpen om egne psykiske plager, noe mange med diabetes nok kan kjenne seg igjen i. For meg ble den eneste løsningen å ty til medisinering for å bedre all bekymringen, grublingen og tenkingen.

LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen helt alene

Sliter psykisk

For det første så sitter det langt inne å innrømme at jeg har slitt psykisk til den grad at jeg har blitt nødt til å få medisiner mot det. Jeg var fast bestemt på at jeg ALDRI skulle bruke noe som helst mot en sykdom som i bunn og grunn sitter i eget hode. Imidlertid ble alt på et tidspunkt så tungt og mørkt at jeg i bunn og grunn ikke hadde noe valg. Jeg var nødt til å begynne med antidepressiva. Nødt til å gi slipp på vonde tanker, følelser, tårer, nedstemthet og følelsen av håpløshet.

Frem til tidspunktet hvor jeg innså at jeg måtte ty til medisiner mot psyken, for snart tre år siden, hadde reguleringen av blodsukkeret nærmest gått som en lek. Selvsagt hadde jeg dårlige perioder hvor jeg lå høyere enn planlagt. Men på den annen side var det perioder som kun var forbigående, og som aldri varte lenge av gangen.

Selv om jeg var deprimert, konstant stresset og slet med spiseforstyrrelser, var det allikevel viktig nok for meg å holde diabetesen i sjakk. Det var nok hovedgrunnen til at jeg fikset det såpass bra. HbA1c’en var aldri noe problem å holde innenfor behandlingsmålet.

LES OGSÅ: Komplikasjonene du ikke kan se

Bivirkninger på antidepressiva

Det hele har imidlertid endret seg nokså kraftig i løpet av de tre siste årene på antidepressiva. Ulempen med slike medisiner er at det ofte følger med noen bivirkninger, noe jeg tidlig merket. For det første kan medisinen jeg bruker føre til munntørrhet, tretthet og slapphet. Slike symptomer relaterer jeg oftest til høyt blodsukker, noe som gjorde det fristende å sette mer insulin enn det som faktisk var nødvendig. Altså oppskriften på å få lavt blodsukker i ugunstige situasjoner.

I og med at jeg ble mye slapp og sliten, gjorde det også at jeg sov mye og lenge om morgenen de dagene jeg hadde mulighet. Det gjorde at det ble vanskelig å sette insulin til faste tidspunkter. Av og til sklei det helt ut. Plutselig kunne det ha gått veldig mange timer mellom hver gang kroppen min fikk insulin, og de høye målingene ble uunngåelige.

LES OGSÅ: Ikke gjør som meg 

Vanskeligere å regulere blodsukkeret

Når man begynner med antidepressiva skal man begynne forsiktig. Dosen skal økes gradvis ved behov, og trappes gradvis ned dersom man finner ut at man ikke lenger trenger slike medikamenter. I takt med at jeg økte dosen, ble det også vanskeligere å regulere blodsukkeret.

Jeg har alltid hatt som vane å ta disse tablettene før leggetid, noe som resulterte i høye målinger og et ukontrollert blodsukker om natten. Det er ikke gunstig for langtidsblodsukkeret, i og med at natten faktisk utgjør ganske mange timer i løpet av et døgn. Det fastende blodsukkeret ble derfor raskt langt høyere enn jeg ville at det skulle være.

Jeg synes det var rart, og ønsket å finne ut om den typen antidepressiva jeg bruker kan ha en innvirkning på blodsukkeret. Jeg snakket både med legen min og diabeteslinjen. Begge kunne gi tilnærmet det samme svaret. “Det er noen studier som tyder på at forhøyet blodsukker og antidepressiva kan ha en sammenheng, men det er ikke hundre prosent bekreftet.” Altså, ble jeg ikke  voldsomt mye klokere av det enn min egen mistanke og følelse av at den hadde en negativ påvirkning.

LES OGSÅ: Hvordan depresjon påvirker blodsukkeret

Var riktig for meg

Jeg skal ærlig innrømme og fortelle at jeg fremdeles ikke har funnet ut av dette med antidepressiva og hvordan det påvirker blodsukkeret. I bunn og grunn har jeg konkludert med meg selv at jeg bare må akseptere at insulinbehovet økes, jo høyere dose jeg bruker av andre medikamenter. Det skal allikevel sies at jeg ikke angrer èn eneste dag på at jeg valgte å begynne med slik medisin. Selv om det satt utrolig langt inne.

Det har skjedd mye i hodet mitt. Det gjør det langt enklere å komme gjennom hverdagen med diabetes, uten at alt skal være så ufattelig tungt. Jeg må bare tørre å sette noen ekstra enheter med insulin. Ofre det å stå opp om natten for å måle blodsukker. Fylle på med medisin for å ha det bedre og klare å bry meg litt mindre om alt som bekymrer meg.

Jeg oppfordrer ingen til å begynne med antidepressiva. Det finnes helt klart andre måter å komme ut av psykiske lidelser på også. Men selv om det er flaut å innrømme, så er jeg ikke lenger like redd for å legge skjul på at det er en realitet for meg. Derfor ofrer jeg et insulinbehov jeg aldri blir klok på og som til stadighet forvirrer meg.

LES OGSÅ: Å få påvist diabetes ble et slag i trynet!

Del: