hvordan påvirker depresjon blodsukkeret

Hvordan virker depresjon inn på blodsukkeret?

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!

Vår kjære diabetes. Sykdommen som i utgangspunktet er vanskelig nok å regulere. Noen dager flyter det godt, andre dager føles det som en ekstremt stor byrde.

Selv om karbohydratene veies opp og riktig insulinmengde regnes ut, kan blodsukkeret likevel nekte å samarbeide. Da blir jeg lei. I alle fall hvis et slikt problem vedvarer. Det var da jeg forstod at ens psykiske tilstand kan ha stor innvirkning på blodsukkeret.

Vi har vel alle opplevd å være nedstemt i ny og ne, men for noen blir dette en langt større plage enn for andre. Jeg husker godt da jeg måtte gi slipp på en god del sentrale faktorer i livet mitt på kort tid. For et par-tre år siden hadde jeg ikke hatt diabetes så lenge, og bare tanken på at man skal leve med dette resten av livet er nok til å gjøre deg deprimert.

Når livet brått snur

Jeg har egentlig alltid gått inn for å være positivt innstilt til sykdommen, men så kommer jeg til et punkt hvor alt virker håpløst. For det første er jeg kronisk syk og plutselig er det ikke liv i fotballdrømmen lenger. Det blir slutt med kjæresten og jeg blir tvunget til å flytte hjem til mor og far i en alder av 20 år – fire år etter at jeg egentlig hadde flyttet ut.

Med andre ord, oppskriften på et liv med mange utfordringer, blodsukkeret inkludert.

Tidligere har jeg vært åpen om å slite med spiseforstyrrelser. Det som startet med anoreksi, har utviklet seg mer til å bli ortoreksi. Trening og sunnhet tar overhånd, til tross for at det ikke er en offisiell diagnose man får fra helsevesenet.

På toppen av dette følger gjerne en depresjon fordi man blir så ekstremt lukket inne i sin egen boble, hvor verden raser sammen om ting ikke går som planlagt. Kort og greit kan man si at de tre første årene med diabetes, hvor det meste i livet var på stell og fremtiden var lys, var nokså enkle med en god HbA1c. De tre siste derimot, har ikke vært like gode.

LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen – helt alene

Ukontrollert blodsukker

Hva skjedde så med blodsukkeret? Vel, hadde jeg visst svaret på det så hadde vel blodsukkeret vært perfekt hele tiden. Men jeg er i det minste ikke i tvil om at negative tanker og et nedsatt selvbilde fører med seg et mer ukontrollert blodsukker. Slik utspilte det seg i alle fall for meg.

Det er tydeligvis veldig vanskelig å regulere alle hormonene som er inne og forstyrrer med insulin. All honnør til dere som får til å ha en godt regulert sykdom i puberteten!
Høye målinger, lave målinger, perfekte målinger. Nesten som bingo. Til tross for at jeg kunne sette min vanlige, trygge dose med insulin, var ikke blodsukkeret i nærheten av hva jeg forventet.

Ikke kjente jeg det på kroppen heller. Å få kontakt med følelsene under en depresjon er vanskelig. Alt er bare monotont. Det blir ikke bedre av å ha et berg-og-dalbane blodsukker. Det fikk meg  til å føle enda mer håpløshet. Den kroniske sykdommen ble bare enda en ting jeg ikke mestret i livet.

Det blir egentlig bare en eneste stor negativ spiral som ikke fører så mye godt med seg. Du har det ikke bra med deg selv rent følelsesmessig, samtidig som det fysiske heller ikke er på topp med et vanskelig blodsukker.

LES OGSÅ: Styrke til å regulere blodsukkeret

Løsningen?

For meg var det langt enklere å regulere blodsukkeret når ting var på stell. Når jeg fikk gjennomført den planlagte treningen og spist den planlagte maten min, da følte jeg kontroll. Da kunne jeg til en viss grad holde meg positiv. Men som det så fint heter: «Livet skjer» og ting går ikke alltid etter planen.

Det å si rett ut til en deprimert person at du skulle ønske han eller hun kunne være litt mer positiv, er faktisk noe av det verste å høre for den som er rammet.

Som skrevet innledningsvis kunne det da rakne, noe som førte med seg enda mer negativitet, nedstemthet og ukontrollerte målinger. Sta som jeg er, får ingen hjelpe meg i slike situasjoner. Det er jo bare jeg som vet best…

En depresjon kan komme av så mangt, så vi alle er vel på en eller annen måte utsatt. Mitt budskap er at hvis du selv skulle havne i en situasjon hvor du blir deprimert over en lengre periode, eller er pårørende til noen som er i faresonen, så er det viktig å ta tak så tidlig som mulig.

Hvis personen som føler nedstemthet klarer å bli litt mer positiv, kommer man langt på vei til en enklere sykdomsregulering. Det å bli litt mer positiv kan imidlertid være enklere sagt enn gjort. Det å si rett ut til en deprimert person at du skulle ønske han eller hun kunne være litt mer positiv, er faktisk noe av det verste å høre for den som er rammet.

LES OGSÅ: Hjelp, jeg har fått diabetes

Savnet noen å dele det med

Forsøk heller å sortere tanker og følelser og snakk om problemene! Det er noe av det jeg har savnet mest. Å ha noen jeg kan dele alt med. Dette kan være en god venn, foreldre eller søsken. Men det kan også være aktuelt å oppsøke profesjonell hjelp hos en psykolog.

Jeg tror det er viktig å ta tak i en depresjon, fordi det er vanskelig å sitte inne med alle følelsene alene. Det er ikke enkelt å akseptere at man er kronisk syk, og det blir ikke noe enklere hvis livet byr på ytterligere uforutsette utfordringer i tillegg. Det er ikke noe gøy å gå rundt med en dårlig regulert diabetes, for det påvirker virkelig alt!

Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å snakke med de rundt meg i periodene jeg føler meg nedstemt. Det er så mye bedre enn å lukke seg inne.

LES OGSÅ: Komplikasjonene du ikke kan se

Del: