Diabetes og kyssesyken – en vanskelig kombinasjon!

Diabetes og kyssesyken – en vanskelig kombinasjon!

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!
Publisert første gang: 17.10.19
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Rundt midten av sommerferien begynte jeg føle meg i generelt dårlig form. Energien sviktet, kroppen gjorde vondt, jeg fikk hodepine, feber og et blodsukker som var umulig å få ned til det jeg ser på som et akseptabelt nivå. Jeg følte meg utrolig svimmel, og forstod at noe var skikkelig galt.

Annonse

Allmenntilstanden min kunne minne om hvor dårlig jeg var den siste tiden før jeg fikk påvist diabetes, så jeg tenkte kanskje at den stadig synkende formen skyldtes høyt blodsukker. Da jeg imidlertid våknet en morgen med så mye smerter i kroppen at jeg måtte oppsøke legevakten, tok det ikke mange minuttene før de via en hurtigtest kunne konstatere at jeg hadde kyssesyken.

Ingen kur

Kyssesyken er en virussykdom som ofte smitter via spytt, men kan også oppstå selv om man ikke har vært i nærkontakt med andre. I og med at det er en virussykdom så finnes det ingen kur bortsett fra å hvile. Den beskjeden passet ikke akkurat rastløse meg så godt. Tidsperspektivet er utrolig individuelt. Noen kan føle seg dårlig i en uke, andre i seks måneder.

Ytterst få kan utvikle kroniske komplikasjoner av en slik runde med sykdom. Etter å ha følt meg dårlig og vært i minimal aktivitet de to siste månedene, begynner jeg endelig å komme på bedringens vei. Det er både jeg og blodsukkeret mitt utrolig glad for.

Jeg har blitt såpass godt kjent med min egen diabetes at jeg vet det er fryktelig vanskelig å regulere blodsukkeret i periodene med lite trening. Perioden jeg nettopp har vært igjennom har vært påtvunget rolig. Derfor har det bydd på veldig mange utfordringer med å holde et stabilt godt blodsukker.

LES OGSÅ: Hvordan reagerer kroppen på annen sykdom?

Annonse

Ikke flink nok?

I begynnelsen forsøkte jeg å øke alle insulindosene mine med noen enheter, uten at det hjalp. For det første var jeg redd for å øke så mye at jeg skulle få føling i ubehagelige situasjoner. For det andre sliter jeg (og har alltid slitt) med en vond følelse når jeg setter mye insulin på en gang. Jeg vet virkelig ikke hva det er, men jeg føler meg på en måte ikke flink nok, sunn nok eller frisk nok når jeg setter store mengder med insulin. Det har liksom aldri vært meg.

På et tidspunkt var det nesten så jeg ga opp hele blodsukkerkontrollen. Jeg følte jeg satt så mye insulin at jeg kunne bruke opp en penn på et par dager, noe jeg ikke har vært vant med. Samtidig har jeg alltid vært redd for dette med senkomplikasjoner. Det gir meg noia hver eneste gang jeg ser et høyt tall på blodsukkermåleren. Likevel er det følelsen av å sette langt mer insulin enn vanlig som plager meg mest.

LES OGSÅ: Hvor går din grense for å bli sykemeldt?

Konkurrerer med meg selv

På mange måter har jeg alltid hatt en slags konkurranse med meg selv i å sette minst mulig insulin, og klare meg best mulig ved å regulere sykdommen gjennom et strengt kosthold og treningsregime. Dette er noe som henger igjen etter flere år med spiseforstyrrelser. Derfor føler jeg meg usunn når jeg tar mye insulin. Som om jeg gjør noe galt, eller som om jeg har blitt sykere og diabetesen har forverret seg.

Hva som er mye og lite insulin er i grunn veldig individuelt. Like individuelt som hvordan man blir rammet av kyssesyken. For meg har det handlet om å jobbe mentalt med å akseptere at jeg kanskje må doble insulindosene til hvert måltid når jeg ligger med feber og ikke er i like mye aktivitet. Det samme hadde tross alt skjedd om jeg ikke hadde hatt diabetes. Forskjellen er bare at bukspyttkjertelen ville fikset det selv, uten at jeg hadde trengt å tenke mer på det.

LES OGSÅ: Jeg føler meg ikke syk

Bedre kontroll

Etterhvert som jeg klarte å innse at insulinbehovet var langt høyere enn vanlig, fikk jeg også bedre kontroll. Kanskje ikke like god kontroll som når hverdagsrutinene med trening, aktivitet og jevne måltider fungerer. Men det skulle egentlig bare mangle at det ikke er like lett når man er syk.

Om du eller noen du kjenner skulle gå igjennom en periode med en sykdom som kyssesyken, som krever lange perioder med hvile, må du ikke være redd for å sette mer insulin enn vanlig. Det føles ikke godt der og da. Men når man kommer tilbake til rutinene sine blir det å regulere blodsukkeret akkurat som før. Det kan være vondt og vanskelig å akseptere at man både må hvile og sette mer insulin, men kroppen sier ifra om hva den vil ha. Og gjennom årenes løp med ulike utfordringer har jeg lært at det lønner seg å høre på den.

LES OGSÅ: Bevisstgjøring av egne valg gir bedre kontroll over sykdommen

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: