Diabetes type 2 – et sjokk å få diagnosen!
Jeg har diabetes type 2, viser det seg. Det kom som et sjokk. Men jeg ble raskt bestemt på å ta grep, for det viser seg at du kommer langt med noen få endringer.
Skrevet av Louise Hamilton
– Du har diabetes type 2! sa legen. Jaha, nå må du begynne å trene og slutte å spise poteter! Det var legens klare råd da han så verdiene mine.
To ganger ble jeg undersøkt fordi verdiene mine lå «litt høyt». Egentlig ville jeg bare ha en forsikring, for alle sa at man må ha privat sykeforsikring når man har sitt eget firma.
Siden verdiene lå «litt høyt», fikk jeg ingen forsikring. Men «du har diabetes!» sa legen.
LES OGSÅ: Jeg har føling, skjønner du!
Tok skjeen i egne hender
Journalist som jeg er, begynte jeg å forske på saken. Jeg leste og leste, fant vitenskapelige studier og leste forskningsrapporter.
En finsk undersøkelse konstaterte at livsstil hadde 40 % større effekt på diabetes type 2 enn den vanligste medisinen. Kost og mosjon stod det i undersøkelsen. Det er noe for meg, tenkte jeg. Ingen medisin hvis jeg ikke må.
På diabetesklinikken fikk jeg en blodsukkermåler for å sjekke blodsukkeret med. Interessant, tenkte jeg, man så tydelig hva kroppen reagerte på. Ingen vindruer på meg mer. Et glass vin gikk derimot bra!
LES OGSÅ: Du står ved roret
Skremselspropaganda
Jeg maste meg til et kurs med en diabetessykepleier på mottaket. Hun fortalte hva som skjer i blodkarene når det er for mye sukker i blodet. Jeg så for meg karamelliserte blodkar, som punsjflasker av sjokolade med sukker inni.
Det er ennå verre hvis man røyker, sa sykepleieren, da blir blodkarene ennå mer uelastiske og stive. Og dersom et fragment av den sukkerglasuren løsner, så kan den sette seg fast, og pang så har du en blodpropp.
Vi satt der, en gjeng som akkurat var nydiagostisert med diabetes type 2, og ble rystet.
Vi fikk måle sukkerverdiene våre, gå en tur og så måle igjen. Alle hadde merkbart lavere verdier. Vi lagde en rotgrønnsaksgryte og målte før og etter.
Livsstilsendring
Jeg la inn treningstimer først i kalenderen, før møter og oppdrag.
Jeg leste GI-tabeller høyt og lavt. Å ja, poteter ligger høyt, men det er hele måltidet som regnes, og jeg spiser ikke bare poteter til middag. Jeg var nøye med hva jeg stappet i meg, og ble uvenner med halve bekjentsskapskretsen. Jeg sluttet å ta en pils til maten og kake til kaffen.
– Men litt kan du vel unne deg?
Jeg takket konsekvent nei til kake, uansett anledning.
– Men en liten bit kan du vel ta? Det er jo tross alt bursdag?
Jeg gikk ned ti kilo i vekt. Da ble de enda mer opprørte.
– Så tynn du har blitt!
Men verdiene mine ble bedre.
Jeg kjøpte joggesko og løp rundt i byen. Det gikk ikke fort, men det gikk. På et tidspunkt hadde jeg tre kort til ulike treningssentre. Men det ble for dyrt, så jeg holder meg til ett.
LES OGSÅ: Et sunnere liv med diabetes
Legene rister litt på hodet. Det der går nok bra, sier de, men diabetes er en progressiv sykdom. Før eller senere så må du begynne med medisin.
Det er mulig det. Men jeg har fylt 70 år. Og enn så lenge holder det!
LOUISE HAMILTON er journalist og forfatter med diagnosen diabetes type 2. Hun har bakgrunn fra Sveriges radio og har jobbet i mange år som medierådgiver. Hun har skrevet en håndfull bøker om hage, mat og helse.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
