Klar for halvmaraton på Jamaica (Del 2)
Jeg har alltid vært veldig flink til å krisemaksimere, så dagen før vi skulle løpe halvmaraton ble preget av mye bekymring og planlegging. Men du kan ikke alltid planlegge blodsukkeret ditt.
Dette er del 2 i en serie på 4 deler om min reise til Jamaica for å delta på Reggea Marathon sammen med faren min. Har du ikke lest del 1 kan du gjøre det her.
På Jamaica bodde vi på et stort all-inclusive resort hotell, og hadde tilgang til alle varianter av mat og drikke gjennom hele oppholdet. Dette har jeg skrevet om i tidligere innlegg.
Planen var å spise middag relativt tidlig kvelden før, slik at vi kunne legge oss tidlig. Startskuddet for løpet gikk klokken 05.15, og det var et par timer å kjøre til Negril der maratonløpet ble arrangert. Vi måtte derfor stå opp klokken 02.30, og for at vi skulle få noe som helst søvn var vi avhengig av å legge oss tidlig.
Vi var forsiktige med å ligge for lenge i solen dagen før, og vi passet på å drikke en del mer vann enn nødvendig. Dette er anbefalt dersom man skal gjennomføre løp og sykkelritt for eksempel. Enda viktigere er det dersom man skal gjennomføre trening på steder hvor det er ekstremt varmt. Og varmt var det; mellom 25 og 30 grader om nettene.
Så vi var fullt klar over at det kom til å bli en varm opplevelse, selv om løpet startet før solen stod opp.
LES OGSÅ: Trening – glede eller plikt?
Spent, nervøs og høyt blodsukker
Dagen før gikk med til mange tanker: Hva hvis det ble for varmt? Hva hvis jeg fikk føling, men ikke merket det? Hva hvis jeg ikke klarte å gjennomføre?
Jeg har alltid vært veldig flink til å krisemaksimere, og det er en av mine absolutt dårligste sider. Istedenfor å se tilbake på ting jeg tidligere har klart, som å gå lange turer på flere mil, alle hinder og utfordringer jeg har overkommet i livet. Og hvor mange ganger jeg har hatt mulighet til å si til meg selv «Marte, dette var ikke noe å være redd for. Du får jo til alt du vil, bare du vil det nok!». Men de tankene er lett å glemme i nuet.
Slik var det dagen før på Jamaica også. Blodsukkeret hadde vært ustabilt i et par dager, slik det alltid er når jeg gjør noe annet enn å følge rutinene hjemme. Det tar noen dager før kroppen blir vant til andre rutiner. Dette er kanskje noe flere kjenner seg igjen i?
LES OGSÅ: Nei, blodsukkerreguleringen vil aldri bli perfekt
Siste måltid før start
Vi spiste tidlig middag på en italiensk restaurant på hotellet, og selvfølgelig spiste jeg pasta, som er noe jeg virkelig elsker. Dette kombinert med et glass rødvin ble rett og slett for mye for blodsukkeret mitt å takle. Det skjøt til himmels, og den kvelden la jeg meg med 19 i blodsukker. For ei som trives best på rundt 7 var det ukomfortabelt høyt.
Jeg satte en del insulin og håpet på at det ville synke innen noen få timer.
Kvelden før løpet ble derfor ikke optimal, og jeg ble enda mer spent og nervøs for hvordan morgendagen ville gå.
Hvordan selve løpsdagen gikk kan du lese i neste innlegg.
LES OGSÅ: Høyt blodsukker om natten
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
