Hvor blir det av de nye hjelpemidlene?

Hvor blir det av de nye hjelpemidlene?

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

Hvert år bruker Norge milliarder av kroner på diabetes, og mye av pengene brukes på å behandle senkomplikasjoner! Jeg må spørre; hadde det ikke vært lurt å bruke mer penger på forebygging og gode hjelpemidler?

Vi lever i 2019. Vi er over 28.000 mennesker i Norge med type 1 diabetes. Det vil si – det er minst 28.000 mennesker som drifter sitt eget organ hver eneste dag. Vi måler, setter insulin, regner ut måltidsdoser og karbohydrater, og vi tenker. Døgnet rundt. Døgnet rundt, hver eneste dag, hver eneste uke, måned og år.

Dette er noe vi mest sannsynlig må leve med resten av livet.

I tillegg til dette er det flere hundre tusen mennesker som lever med type 2 diabetes. Veldig mange av disse har den samme jobben med insulinbehandling.

Ergo er vi veldig mange mennesker i Norge med den samme sykdommen, noenlunde de samme utfordringene, og de samme bekymringene. Likevel har vi behov for individuell behandling, og dyktig helsepersonell som kan ivareta både den fysiske og psykiske delen av det å ha denne kroniske sykdommen.

Vi har også behov for oppdaterte hjelpemidler som kan bidra til at vårt daglige arbeid med å holde sykdommen stabil blir enklere og overkommelig. Slik at vi får bedre forutsetninger for å leve et langt og godt liv, og for at helsepersonellet skal kunne hjelpe oss ytterligere.

Men hvorfor tar det så lang tid før vi får tilgang til de nyeste hjelpemidlene? Og hvorfor får ikke alle tilgang til de hjelpemidlene vi faktisk har i Norge?

LES OGSÅ: Kunstig intelligens – er dette fremtidens hjelpemidler?

Vi henger ikke med på utviklingen

Mye har skjedd siden insulin ble oppdaget en gang mellom 1921 og 1922, og frem til nåtidens teknologiske hjelpemidler. Dette er vi selvfølgelig veldig takknemlig for. Likevel er det noen vesentlige ting vi savner. Blant annet oppdaterte blodsukkersensorer. Jeg har lite kjennskap til alle sensorene som finnes på markedet, men har kun erfaring med den jeg selv bruker.

I en vanskelig tid med eksamen, ble sensoren min reddende engel på slutten av studietiden. Den hjalp meg gjennom gjentatte følinger på natten, og den overvåket blodsukkeret på selve eksamensdagen. Det er jeg fremdeles veldig takknemlig for.

Men ikke alle er like heldige som meg. Ikke alle får tilgang til hjelpemidler som kan gjøre hverdagen lettere. Dette er noe jeg setter spørsmålstegn ved.

Ikke alle får nødvendige hjelpemidler

Marte viser sin sensor, et av de nye hjelpemidlene som flere burde få tilgang til

Marte føler seg heldig som har fått sensor, for det er det ikke alle som får. Foto: Privat.

Ikke alle som ønsker det, får sensor. Det er mange med diabetes som kjemper en krevende kamp mot helseforetakene og diabeteslegen sin, for å få bevilget hjelpemidler som mange andre tar som en selvfølge. Slik burde det absolutt ikke vært. Det burde vært likt uansett hvilket sykehus man hører til, og hvilket sted i landet man bor.

Det burde i utgangspunktet være nok å ha en diabetes-diagnose og være under insulinbehandling. Jeg vet det har blitt noe lettere å få bevilget slike hjelpemidler, men det er en lang vei å gå for at alle som ønsker, faktisk får tilgang.

LES OGSÅ: Dette er informasjonen jeg har savnet fra helsepersonell

Bruker millioner på å behandle senkader

I Sverige får alle med diabetes både sensor og pumpe, dersom de ønsker det. Det blir satset stort på å forhindre senkomplikasjoner, og det blir satset på at personer med diabetes skal ha et best mulig liv – overhodet. Det bidrar til at foreldre kan gi barna handlingsrom til å vokse opp, ungdommer kan leve som andre ungdommer, og voksne kan bo alene uten å være redde for å ikke våkne opp neste dag grunnet lavt blodsukker.

Dette gjør hverdagen betydelig lettere for de med diabetes og deres pårørende.

Vi bor i et av verdens rikeste land, så hvorfor skal diabetespasientene i Sverige få større tilgang til hjelpemidler enn nordmenn? Hvorfor skal Norge spare inn penger på noe som kan være med på å redusere utgiftene i fremtiden?

Det blir i Norge brukt mye penger på diabetes hvert eneste år. Vi vet for eksempel at i 2012 kostet diabetes den norske staten hele 10 milliarder kroner, som var 6,8 prosent av helsebudsjettet. 70-80 prosent av disse pengene blir brukt til å behandle komplikasjoner, mens resten brukes til forebyggende behandling – som eksempelvis sensor.

Er ikke dette et urovekkende regnestykke?

Ny teknologi kan være til stor hjelp for diabetespasienter

Det kan være flere naturlige forklaringer på hvorfor differansen er stor. Blant annet at de som fikk diabetes for mange tiår siden naturligvis ikke hadde de samme mulighetene til behandling av sykdommen, og dermed kan også senkomplikasjonene bli større og omfattende for denne gruppen mennesker. De skal selvfølgelig få den hjelpen de har behov for nå.

Likevel stiller jeg meg ofte spørsmålet; «Hvorfor blir det brukt så vanvittig mange penger på å behandle senskader, når man kan bidra til at senskadene blir langt færre ved å bruke penger på hjelpemidler?»

Politisk hjørne

Mette Engebretsen, Leder for markedstilgang og samfunnskontakt – ‎Roche  Diagnostics Norge AS, Diabetes Care Foto: Roche

Mette Engebretsen, som er leder for markedstilgang & samfunnskontakt i Roche Diabetes Care, og politisk kommentator i LMD, er enig i at Norge henger litt etter på dette området.

– Om lag 340.000 lever med diabetes, men til tross for iherdig innsats for å redusere forekomsten, går det ikke riktig vei. For å møte denne virkeligheten, må vi tenke nytt. Vi må jobbe! La oss rulle ut ny teknologi på nye måter og ta i bruk ny teknologi. For på dette området finnes det allerede mye ny og spennende teknologi, sier Engebretsen.

Gjennom teknologi mener hun vi kan tilrettelegge slik at flere pasienter blir mer selvhjulpne.

– Det handler ikke om å overlate pasientene til seg selv, men om å legge til rette for at pasientene kan ta i bruk egne ressurser for å ivareta egen helse. Det gir mestring, og det gir selvfølelse. Det gir bedre helse, og det vil spare samfunnet for store summer, legger hun til.

LES OGSÅ: Endelig er ny teknologi tilgjengelig

0/5 (0 Reviews)
Del: