diabetes og dating

Diabetes og dating: «Du er så søt at du gir meg diabetes»

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Å gå på en første date med diabetes kan være ubehagelig for noen. Tenk om du får føling? Tenk om han serverer ris? Og hvor mye bør du egentlig si om diabetesen din? Her er noen erfaringer jeg har gjort meg.

Venninnen min sa en gang «Emilie, det nærmeste du kommer å «ha en type» er din type 1 diabetes». Og kanskje det er noe i det. Etter et utall kaffedater sitter jeg her ennå, men jeg tror og håper det ikke er diabetesen som er skyld i det.

Men, det er ikke til å legge skjul på at diabetes raskt blir et tema når man treffer noen for første gang.

Bør du fortelle om diabetesen?

Det er tidligere publisert et innlegg her inne om hvorvidt man bør fortelle om diabetes på første date. Min mening er «ja». Men som dette innlegget også understreker; spar på detaljene og la daten stille spørsmålene.

Jeg personlig forteller gjerne om min diabetes, men jeg prøver å la den andre styre hvor mye vi skal snakke om det. Jeg forteller ikke at jeg har diabetes i det jeg presenterer meg, men i løpet av daten føler jeg ofte for å sjekke blodsukkeret. Og da er det jo naturlig at temaet kommer på bane.

Mine erfaringer er at mange er nysgjerrige og interesserte når de oppdager at jeg har diabetes. Det varierer også hvor mye kunnskap folk har rundt det, og dette styrer jo selvsagt også hvor mye prat det blir rundt det.

LES OGSÅ: «Jeg tror jeg har pådratt meg litt diabetes»

Daten hadde en bror med diabetes

Et eksempel er da jeg møtte en for en kaffe. Det var veldig hyggelig, så vi ble sittende lenge. Etter hvert følte jeg for å sjekke blodsukkeret. I det jeg drar opp genserermet for å få frem en blodprøve på håndbaken, sier jeg på ren refleks «jeg må bare sjekke blodsukkeret». Daten bare nikker anerkjennende fra andre siden av bordet og responderer med «Ja, broren min har diabetes, så jeg kjenner til det der. Vi trenger ikke snakke noe om det».

Jeg som av tidligere erfaringer hadde forberedt meg på å måtte gi en kort introduksjon til hva diabetes er, at det er forskjell på type 1 og type 2, og at jeg ikke har spist for mye sukker, ble svært overrasket over denne responsen. Vanligvis hagler det med spørsmål, og det synes jeg er helt greit. Men her møtte jeg en som hadde førstehåndskunnskap om sykdommen.

Hva om han serverte poteter, eller enda verre, ris?!

På en måte synes jeg det var godt at han kjente til diabetes fra før og at vi kunne hoppe over det temaet. På den andre siden har jeg ikke noe imot å snakke om min diabetes. Noen ganger har jeg også behov for det. Ikke at første date er riktig anledning for det, men om dette skulle vise seg å bli noe mer, er faktisk sykdommen en stor del av hverdagen min.

Noen ganger synes jeg det er godt å snakke om det og at noen spør hvordan det står til. Kanskje broren hans var mer lukket omkring sin diabetes og ikke var så glad i å snakke om det? Jeg vet ikke. Det fine med at det blir litt snakk omkring diabetes på første date, er at jeg får frem hvordan jeg lever med MIN sykdom.

LES OGSÅ: Åpenhet om diabetesen skaper trygghet for både meg og menneskene rundt meg

Middag på første date – problematisk?

Vanligvis foreslår jeg å møtes for en kaffe på første date. Først og fremst fordi dette oppleves som uformelt og avslappet. Man kan bare drikke opp kaffen sin og så takke for seg om kjemien ikke er der. Sist men ikke minst; svart kaffe påvirker ikke blodsukkeret!

diabetes og dating

Foto: Privat.

Men, så var det en gang jeg skulle treffe en for en date og han foreslo middag hjemme hos han. Hadde dette vært for et par år siden, hadde jeg nok fått lettere panikk. Hva om han serverte poteter, eller enda verre, ris?!

For et par år siden var jeg rimelig strikt med hva jeg puttet i munnen. Jeg fryktet karbohydrater og ønsket å få i meg minst mulig av dette. Nå har jeg moderert denne tankegangen, og spiser det meste. Er jeg borte spiser jeg det som serveres. Og takk og lov for det, for denne fyren vartet opp med både ris OG nan-brød.

Klart, det faktum at diabetes er en sykdom som styres mye av hva du spiser, forsvarer det å ha preferanser rundt hva man ønsker å spise. Om man har tydelige preferanser er det kanskje greit å droppe mat på første date, sjekke ut menyen på forhånd om man skal ut å spise eller at du lager maten.

LES OGSÅ: 4 ganger jeg har fått føling på jobb

Fikk føling på date

Det viste seg at jeg bommet litt med insulindosen og blodsukkeret ble etter hvert lavt. Heldigvis er jeg ikke sjenert, og bare sa det som det var. Og få føling på date ser jeg ikke på som noe problem, selv om det så klart ikke er ønskelig.

Som regel har jeg med meg noe i tilfelle det skulle skje, men det har også hendt at jeg har måttet spørre om å få et glass saft eller lignende. Og det tenker jeg man ikke må være redd for å gjøre. Min erfaring er at de fleste har noe liggende og at de forstår at du trenger noe å spise eller drikke.

Og helt til slutt; jeg har flere ganger opplevd at noen åpner samtalen med noe sånt som; «du er så søt at du gir meg diabetes». Jeg trenger vel ikke si noe mer enn at den sjekkereplikken ikke akkurat fungerer på meg 😉

Del: