Mitt møte med psykologer – er det verdt det?
Ofte kan det kjennes greit å få profesjonell hjelp til å komme på rett kjøl, enten det gjelder en kronisk sykdom eller andre mentale utfordringer man møter på i livet. Er det imidlertid slik at du automatisk får det bedre av å snakke med en psykolog?
I forlengelsen av det forrige innlegget jeg skrev, om hvordan en depresjon kan virke inn på blodsukkeret og diabetesen generelt, tenkte jeg å trekke inn noen erfaringer jeg har gjort meg opp i gjennom når det kommer til psykologer. Er alle psykologer like flinke, eller kan det hele føles som bortkastet tid?
Her er i alle fall min erfaring etter noen år med X antall psykologer.
Tabu
Først og fremst er det egentlig litt tungt å innrømme at man har vært hos psykolog. Det er fremdeles et tabubelagt tema jeg har inntrykk av at det ikke snakkes høyt om i det fleste omgangskretser. Likevel har jeg fått meg en aha-opplevelse i forhold til hvor mange som faktisk oppsøker hjelp for å sortere tankene sine.
For meg har det uansett vært slik at hjelpen jeg har fått har variert i ekstremt stor grad.
Det skal sies at det er flere bakenforliggende årsaker til at jeg har valgt å benytte meg av psykolog. Eller, valgt å benytte meg av blir kanskje feil å si. Det var vel den eneste muligheten da alt var som mørkest.
Uansett er det viktig å påpeke at diabetes, i seg selv, kan være en mer enn god nok grunn til å oppsøke psykolog. Det kan være tungt å innse at man har fått en kronisk sykdom som kommer til å være en del av deg resten av livet.
I mitt tilfelle var det en kombinasjon av et svært anstrengt forhold til mat og trening, en kronisk sykdom som gikk i bølgedaler, null sosialt liv og en ganske klar og nøye planlagt visjon for livet videre som måtte skrinlegges. Summen av alt dette gjorde at jeg trengte hjelp. Da var det bare å ta kontakt med fastlegen for å få han til å henvise meg videre til psykolog. Ventetiden kunne begynne.
LES OGSÅ: Komplikasjonene du ikke kan se
Lang ventetid
Det første problemet oppstod egentlig med ventetiden. 9-12 måneder på venteliste før man i det hele tatt får komme inn til en første konsultasjon er virkelig altfor lang tid i et velferdsland som Norge.
Grunnen til at akkurat jeg ble satt på en så lang venteliste sjokkerte meg også. Selvsagt forstår jeg at det finnes mange mennesker her i verden med et mye større behov for å gå til psykolog enn meg, men når begrunnelsen fra helsevesenet er at “du er ikke syk nok”, blir jeg lettere opprørt.
Setningen “du er ikke syk nok”, bet seg fast i meg.
Hovedårsaken til at jeg oppsøkte psykolog var altså et anstrengt forhold til mat og trening, og det tok ikke lang tid før jeg fikk påvist diagnosen “atypisk anoreksi”. Litt skummelt å faktisk få en diagnose på det jeg trodde jeg hadde full kontroll på, men enda skumlere syntes jeg det var å ikke bli tatt på alvor.
Setningen “du er ikke syk nok”, bet seg fast i meg, og jeg ville vite hvorfor. Hva er det med meg som gjør at jeg ikke får den hjelpen jeg tydelig trengte på den tiden?
Jeg hadde gått ned en god del i vekt, men var samtidig opptatt av styrketrening og sunn mat. Det gjorde at jeg var ikke syltynn. Det er her problemstillingen ligger. Man kan så absolutt ha det veldig utfordrende psykisk, selv om det ikke vises så godt fysisk.
Her synes jeg helsevesenet har en jobb å gjøre, for jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde fått hjelp da jeg fikk det. Er man i faresonen, bør man ha krav på å få hjelp umiddelbart.
LES OGSÅ: Psykt perfekt
«Usynlig» syk
Jeg følte meg ikke helt forstått hos psykologen min heller. Litt på grunn av at jeg ikke så særlig fysisk syk ut, annet enn at jeg var helt utkjørt energimessig. Psykologen var opptatt av å grave i fortiden og oppveksten. Men den har det aldri vært noe å utsette på, så jeg orket egentlig ikke å bruke tid på det. Jeg ville ta tak i problemet her og nå.
Forøvrig må jeg være litt selvkritisk også. Psykologene har sine metoder som de tror på, og vi responderer vel alle ulikt på de forskjellige teknikkene som brukes.
Jeg, på min side, trodde det meste kom til å ordne seg så lenge jeg møtte opp til hver avtalte time. Sagt på en annen måte, så trodde jeg igrunn at jeg stort sett skulle sitte og høre på en haug av gode råd, mens jeg automatisk kom på bedre tanker. Slik var det imidlertid ikke.
LES OGSÅ: Vet du forskjellen på depresjon og utbrenthet?
Still krav!
Som pasient tror jeg man selv må ta ansvar, uansett hvor vondt det føles. Det er nok viktig å avklare hvilke utfordringer du står ovenfor så tidlig som mulig med den som hjelper deg. Enten det gjelder vanskeligheter med å regulere en kronisk sykdom, aksept over at du har fått en kronisk sykdom eller annet kaos som kan dukke opp i livet.
Avklar med psykologen hvilket behov du har, og hva du ønsker å gjøre med det. Jeg, for min del, har bedt fastlegen min om hjelp. Endelig har jeg blitt satt på venteliste hos noen som er spesialister på å ta tak i problemer her og nå, i tillegg til å ha erfaring i utfordringer knyttet til trening og mat.
Jeg tror altså ikke behandling hos psykolog er bortkastet for personer med diabetes. Du må nok bare tørre å stille noen krav først!
LES OGSÅ: Ekstraordinært styremøte i «Kjell Arild AS»
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.