Dette provoserer meg med å ha diabetes!
Å ha diabetes type 1 har sine positive og negative sider. Det er langt ifra en utelukkende negativ sykdom, med tanke på at man blir utrolig godt kjent med seg selv. Allikevel finnes det også utallige negative sider rundt det å ha en slik sykdom.
Blodsukkersvingninger, humørsvingninger, tanker, følelser, kontroll og ikke kontroll hører med. Faktorer som gjør livet med diabetes noen hakk mer utfordrende enn livet uten. Det irriterer, gnager og er med på å skape noen ekstra byrder for alle med diabetes.
Uansett er det ingenting som provoserer meg så mye som kommentaren jeg kan få fra enkelte personer når jeg forteller at jeg har diabetes: “Åja, da har du spist for mye sukker!”
Vanskelig forhold til mat
Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til mat, og i de senere årene har jeg akseptert at slik kommer det også til å være. Jeg var utrolig kresen da jeg var liten, og spiste kun det jeg valgte selv og hadde lyst på.
Det ble mange lange middager hjemme hos vår familie, fordi jeg nektet å spise det som ble servert av mamma, selv om resten av familien spiste det de fikk. Ikke turte jeg å smake på ukjente konsistenser eller smaker, og ikke hadde jeg så veldig lyst heller.
Sta som jeg var, orket ikke mamma og pappa mer etter minst to timer rundt middagsbordet, da de skjønte at jeg kom til å sultestreike om jeg ikke fikk “min egen mat”. Dette til tross for at jeg ikke hadde fått påvist diabetes på denne tiden.
LES OGSÅ: Næringsinnhold versus matglade
Ikke snakk om arv
Kort tid etterpå ble jeg sendt inn til en dyktig lege og diabetessykepleier, som tidlig kunne berolige meg med at det ikke er så mye jeg kunne gjort annerledes for å slippe å få diabetes.
Det er ennå ikke blitt kjent hvorfor diabetes type-1 forekommer. Noen peker på arv, mens andre snakker om ulike typer av infeksjoner man kan ha hatt i sine tidlige leveår. I mitt tilfelle er det i alle fall ikke snakk om arv, for det er ingen i hverken nær eller fjern familie som har diabetes.
Imidlertid er det ingen hemmelighet at det gikk mye i pannekaker, grøt, nugatti, vafler, pommes frites og lite næringsrik mat da jeg var yngre. Jeg var tynn som en strek og spilte fotball så ofte og mye jeg kunne av mine våkne timer. Fysisk så jeg da ut som en frisk, rask og sprek ung gutt.
Kunne ikke gjort noe annerledes
Jeg fikk påvist diabetes da jeg var 16 år. Til tross for at kostholdet var blitt bedre, syntes jeg fremdeles det var utrolig vanskelig å smake på nye ting. Vi var på det nivået at det var såvidt jeg hadde lært meg å like pizza og kjøttdeig liksom. Jeg visste at det ikke var bra for kroppen min, men samtidig tenkte jeg sjelden at dette kom til å gi meg noen alvorlig sykdom.
LES OGSÅ: Å få påvist diabetes ble et slag i trynet
Jeg følte meg jo relativt bra. Min første tanke da jeg fikk påvist diabetes var uansett at “nå MÅ jeg gjøre noe med kostholdet mitt”, samtidig som jeg var sikker på at det var slutt på god mat. Kort tid etterpå ble jeg sendt inn til en dyktig lege og diabetessykepleier, som tidlig kunne berolige meg med at det ikke er så mye jeg kunne gjort annerledes for å slippe å få diabetes.
Man har altså ikke klart å forske seg til en sammenheng mellom matinntak og utvikling av diabetes type-1.
LES OGSÅ: Nei, diabetes type 1 og diabetes type 2 er ikke samme sykdom
Provoserende uvitenhet
Forøvrig forundrer det meg at ikke kuren for diabetes er sunn mat og trening hvis disse bedreviterne har rett. Da ville jo alle vært friske!
Hvorfor noen får påvist diabetes type 1 er fremdeles uvisst. Det som på den annen side er nokså sikkert er at legene for lengst nærmest har avskrevet at det skyldes for mye sukker og dårlig mat i kosten.
Derfor provoserer det meg så latterlig mye hver gang noen bedrevitere påpeker overfor meg at jeg har spist for mye.
Når jeg sier at jeg har diabetes kommer ofte svarer: “Haha, ble det for mange brødskiver med nugatti nå?”. Jeg får nesten lyst til å svare med en rett høyre. Slike kommentarer har faktisk fått meg til og skjemmes over egen sykdom, og gjort meg betenkt over hvor mye jeg skal utlevere av sykdommen til andre.
LES OGSÅ: Diabetes er jo ikke en matsykdom
Det som provoserer meg mest er at selv jeg, som ikke kunne noe som helst om diabetes før jeg fikk det påvist, visste at det ikke kom på grunn av et høyt sukkerinntak. Jeg hadde da fulgt med på skolen!
Derfor kan jeg ikke forstå hvorfor person etter person jeg fremdeles møter, mener at de har svaret.
Er all forskningen som har foregått på det området bare svada da eller? Vet ikke legene hva de holder på med? Isåfall burde vedkommende som har alle disse glupe svarene på hva diabetes kommer av, ta kontakt med ulike forskergrupper, slik at vi alle endelig kan få dette bekreftet.
Forøvrig forundrer det meg at ikke kuren for diabetes er sunn mat og trening hvis disse bedreviterne har rett. Da ville jo alle vært friske!
LES OGSÅ: Da livet ble snudd på hodet – jeg var sikker på at det var min skyld
Mange misoppfatninger
Dessverre er det mange misoppfatninger på ulike sykdommer ute hos mannen i gata. Slik er det med diabetes også. Det jeg ikke forstår er hvorfor de som åpenbart ikke vet hva de snakker om er så bestemte på at det har rett?
Er det ikke bedre å bare være litt ydmyk, og innrømme at det er et felt man ikke er så sterk på? Det er helt i orden å ha en misoppfatning av en sykdom, og det er helt greit om du tror diabetes utelukkende kommer av en usunn livsstil. Men ikke vær så sta og bestemt på at du har rett etter du har forhørt deg med en som har sykdommen!
Det provoserer meg enormt at enkelte aldri lærer, vil lære eller skal lære når det gjelder min egen sykdom.
Er du nysgjerrig på å vite mer om en sykdom, så lytt til de som har sykdommen. Ofte kan de mest og vet best.
LES OGSÅ: – Den største misforståelsen er at man tror at alle med diabetes må spise det samme
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
