– Jeg kløp meg i armen og håpet det var et mareritt

– Jeg kløp meg i armen og håpet det var et mareritt

Mia Helmersen
Mia er en aktiv jente på 20 år. Hun fikk konstatert diabetes type 1 for et halvt år siden. I starten opplevde hun diagnosen som skremmende, men hun bestemte seg fort for å ta tak i eget liv og egen diabetes. Målet med å skrive for Lev med diabetes er å være til hjelp for andre i samme situasjon.

En «frisk» nittenåring dro en novemberdag i 2012 på legevakten for å utelukke mistanken om diabetes. Hun dro derifra med en kronisk sykdom, to poser med livsviktige medisiner og tusen tanker.

Nittenåringen var meg, og det jeg trodde skulle være et raskt legevaktbesøk viste seg å bli alt annet enn hva jeg hadde tenkt og håpet på.

LES OGSÅ: Har du type 1 diabetes? Dette skjer i kroppen din

«Har jeg diabetes?!»

Diabetes?! Hva er det som skjer? Diabetes! Hæ? Har jeg diabetes? Det må være en feil. Diabetes som i sukkersyke? Dette skjer ikke meg, overhodet ikke!

Min neste tanke var at dette måtte være en dårlig film jeg hadde levd meg alt for godt inn i. Jeg håpet at det hele bare var et vondt mareritt, og at jeg snart skulle våkne.

Jeg kløp meg i armen og skjønte fort at dette ikke var et mareritt. Dette var alt annet enn det, dette var virkeligheten.

Hva om jeg ikke hadde drukket brus og spist sjokolade på lørdager, eller den sjokoladen jeg tok sist mandag, kunne jeg ha sluppet alt dette da?

En selvpåført lidelse

Tankene begynte å kverne. Hva kunne jeg om diabetes? Lite!  Jeg var helt sikker på at dette var min skyld. Dette var noe jeg hadde påført meg selv og nå kunne jeg ta meg selv i handa å takke.

Fra oppveksten kan jeg huske å ha hørt at besteforeldregenerasjonen snakket om at den nye generasjonen som vokste opp nå, spiste alt for mye sukker og at snart kom alle til å få sukkersyke.

Jeg klarte ikke å skille følelsene fra hverandre, det var en blanding av sjokk, redsel, sorg, en liten lettelse, men mest av alt var jeg sint. Rett og slett forbanna, forbanna på meg selv. Hvordan kunne jeg være så dum å påføre meg selv en slik sykdom?

Hva om jeg ikke hadde drukket brus og spist sjokolade på lørdager, eller den sjokoladen jeg tok sist mandag, kunne jeg ha sluppet alt dette da?

LES OGSÅ: 4 vanlige myter om diabetes som må avlives

Det første stikket

Etter noen timer på akutten, ble jeg sendt videre til diabetesavdelingen på sykehuset for informasjon. Alt som diabetikerpersonalet sa til meg gikk i sakte film. Jeg var fysisk til stede, men tankene mine var et helt annet sted. Jeg svarte på spørsmål, men i ettertid vet jeg ikke hva jeg svarte. Det hele foregikk som i en drøm, der jeg stod utenfor og observerte.

Da mitt første sprøytestikk med insulin på sykehuset ble satt, gikk virkeligheten opp for meg. Diagnosen diabetes type 1 var et faktum og sprøyter hadde nå blitt en del av min nye hverdag.

Dette skulle jeg håndtere på egenhånd flere ganger om dagen, 365 dager i året resten av mitt liv. Jeg hadde fått en 24-timers jobb jeg ikke hadde søkt på. Noe så urettferdig!

Livet ble snudd på hodet

Den friske nittenåringen som for noen timer siden gikk inn sykehusdørene, dro nå hjem med to store bæreposer full av livsviktige medisiner.

Den lettelsen jeg hadde følt over at den evige kampen mellom tørste og vannlating endelig var over, var borte. Jeg satt igjen med en følelse av å ikke skjønne meningen med livet.

Jeg hadde fått livet mitt snudd på hodet, fra himmel til helvete. Tanken som dukket opp var at nå var livet mitt over. Jeg sleit med destruktive tanker som hvorfor skal jeg gidde dette her?

Jeg ville gi slipp på alt. Jeg ville slippe all smerte, og at de rundt meg skulle slippe å slite med alt jeg kom til å kreve. Alt var så ukjent, og jeg var i et følelsesmessig kaos.

LES OGSÅ: Pass på dine føtter – vær oppmerksom på symptomene

Tanker, spørsmål og prøver

De påfølgende dagene gikk så fort, men samtidig så sakte. En masse tanker, spørsmål og prøver. Det å få en diagnose som 19åring var grusomt. Helt forferdelig! At jeg akkurat hadde flyttet hjemmefra til en ny by hvor alt var nytt hjalp ikke akkurat på situasjonen.

Etter at det første sjokket hadde lagt seg og blitt bearbeidet ved hjelp av familie, diabetessykepleier og venner, sa jeg til meg selv at dette her skal jeg klare. Dette var en sykdom som jeg ikke hadde skyld i selv, kroppen er forunderlig i så måte, den gir og tar akkurat som havet.

Etter å lest side opp og ned om sykdommen var jeg helt sikker på at jeg snart kom til å miste synet, følelsen i føttene og til slutt dø av hjerteinfarkt eller andre senkomplikasjoner.

Diabetesen skulle ikke være noen stopper!

Jeg er en fighter som ikke gir opp, og bestemte meg for at diabetesen min ikke skulle være til noen hindring fremover. Jeg skulle ikke la sykdommen skremme meg slik at jeg ikke turte å være med på ting. Med andre ord dette skulle ikke hindre meg fra opplevelser jeg ville fått uten diabetes.

Fortvilelsen, håpløsheten og det negative ble skjøvet til side, og positive tanker dukket opp. Jeg bestemte meg for å sette meg godt inn hva sykdommen dreide seg om, og hva jeg kunne gjøre for å tilpasse meg de nye utfordringene. Jeg var nysgjerrig og leste alt som kunne relateres til diabetes.

LES OGSÅ: Er du pårørende? Dette må du vite om diabetes

Skrekkscenarier gjorde det værre

Da fikk jeg et nytt sjokk for den lærdommen jeg hadde håpet på å finne viste seg å være noe helt annet; den ene skrekkhistorien avløste den andre. Etter å lest side opp og ned om sykdommen var jeg helt sikker på at jeg snart kom til å miste synet, følelsen i føttene og til slutt dø av hjerteinfarkt eller andre senkomplikasjoner.

De gode tankene om at dette skulle jeg lære meg å leve med ble borte, og jeg kjente på redselen igjen. Kom jeg ikke lengre til å være «Mia», men «hun med diabetes»?

På nytt fikk jeg valget mellom negative og positive tanker. Nå var det på tide å hente frem den fighteren som jeg var. Jeg skulle bli best, best på min sykdom, best på min egen diabetes.

0/5 (0 Reviews)
Del: